Det er på tide å plassere noen journalister i skammekroken igjen, og de siste ukene har det vært mye å ta av. Derfor serverer jeg her en kollektiv bloggdask til en håndfull journalister.
Jeg starter med en artikkel fra nettavisen Lindesnes publisert 10. september. Den er skrevet av Christina Quist, og Christina – i skammekroken med deg!
Hvorfor må jeg i skammekroken?, tenker sikkert Christina nå. Vel, det skal jeg fortelle deg. Problemet er det samme som alltid. Påstander om overnaturlige evner presentert helt uten kritiske spørsmål eller den nødvendige presisering av at dette er påstander fra en person, ikke noe vi kan anse som dokumentert eller som fakta.
Det er egentlig verre enn det, fordi påstandene strider mot alt vi vet om den virkelighet vi lever i. Dermed burde journalisten fulgt min Vær Voksen-plakat og latt være å skrive om saken, eller i hvert fall formulert seg helt annerledes.
Et eksempel:
Her har han stått parat for å hjelpe mandalitter som trenger hjelp til å få et bedre liv, enten det er å få bukt med jordstråling eller hjelp til å tenke positive tanker. Men ikke bare dette. Rune kan nemlig også hjelpe deg å oppklare unaturlige fenomener i ditt hjem.
Men «jordstråling» finnes ikke. Det gjør heller ikke spøkelser og gjenferd. Ei heller «vannårer», i den forstand folk som Rune omtaler det.
Denne svindleren tar 3500 kroner for en «husundersøkelse». Pluss reisekostnader og frakt av utstyr. Jobben tar 1-2 timer. Det er god timespris for å utføre svada. I tillegg selger han overprisede gummimatter som skal beskytte mot «vannårer» og «magnetfelter», ord han faktisk selv skriver med hermetegn i sin prisliste.
Heldigvis får han hjelp til markedsføringen av sin svindelvirksomhet av ukritiske journalister som Quist. Hun skriver gladelig at Helland kan selge deg fiktive tjenester mot fiktive problemer, uten et eneste kritisk innspill. Det er svært uheldig når det faktisk handler om folks helse og økonomi.
I skammekroken med deg, Christina Quist!
Den neste bloggdask går til en sak relatert til TV-seriern «Åndenes makt». Interessant nok finnes det i hvert fall to avisomtaler av samme sak, og de er skrevet på helt ulike måter.
Nettavisen GD.no skriver om saken, men journalist Kristin Veskje gjør jobben på en grei måte. Hun gjengir de merkelige fenomenene på en måte som tydeliggjør at dette er noe det omtalte ekteparet selv påstår, ikke at det er fakta:
Høygafler som suser gjennom lufta. Hundrevis av liter med mjølk som forsvinner fra mjølketanken. Kyr som løses fra båndene sine. Uten at de som bor her har vært i nærheten.
Ekteparet som driver garden i Brekkom forteller at de har opplevd uforklarlige hendelser i fjøset. Og i huset. Dette har pågått i mange år. Gjennom generasjoner. De forteller om skremmende opplevelser.
Alt hun gjengir er ting personene forteller. Hun sier ikke at noe er slik eller slik. Denne ganske subtile forskjell er helt avgjørende.
Journalist Ida Louise Rostad i Nordlys må derimot i skammekroken for sin versjon av samme sak. Hun omtaler helt ukritisk deltaker i «Åndenes makt», Anne-Kristine Augestad, som klarsynt. Uten hermetegn. Uten «selverklært» foran. Som om det var et faktum. Vi ser det i ingressen, men også i spørsmålsstillingen:
- Når oppdaget du at du var klarsynt?
Men Anne-Kristine er ikke klarsynt. Det er det ingen som er. Derfor burde ikke Rostad stille et slikt spørsmål, som om dette var et faktum.
Artikkelen er blottet for kritiske spørsmål, og fungerer i praksis som ren reklame for et TV-program basert på humbug. Det gjør at Ida Louise Rostad også må i skammekroken.
Så kommer vi til en litt spesiell sak. Artikkelen om den bortkomne Chichi ble sendt til meg av mange som mente jeg måtte gi den bloggdask. Men jeg gjorde ikke det, fordi jeg først ville se hvordan saken utartet seg. Som vi har sett i tidligere saker med bortkomne hunder, så kan man lære mye av å sammenligne det som skrives i sosiale medier før hunden blir funnet, og det som beskrives etter at den er funnet. Derfor ville jeg se hva som skjedde før jeg skrev om saken.
Dessverre har ikke Chichi kommet til rette igjen, og det er nå gått en måned siden hun ble borte. Avisen Verdalingen har også endret sin artikkel helt, etter at det begynte å storme litt rundt saken. De har fjernet navnet til eier, og de har tatt bort det dyretolken hadde sagt til eieren. Det som står igjen av originalteksten (som jeg lagret) er bare en anonymisert og platt kortversjon av saken.
Det dyretolken hadde sagt var følgende:
(Hei C) Hei dama, (Lever du?) Jada, seig æ shø. (Hvor er du?) Samme som før, kjæm itj mæ ut, sulten no, savne mamman min, veit hu leite, har hørt a. (Hørt noen hunder da?) Ja, står en borti her og lage lyd heile tida, heim alein hain tru æ. (Hva hører du nå?) Svisj-svisj fra flere biler, mange som snakker, skritt, sykkeldekk på asfalt, knasing i sand/grus. (Siste huset du så før der du er nå?) en brun/brungrå vegg, sementgrunnmur, singel.
(Hva ser du nå?) planker liggende med sprekker imellom, ser gress, busker med gule? blomster, guloransje vegg, hvite lister oppover, vindu i grunnmur, ser beina til folk som går på grus; hvite/lyse tøysko, smale bukser. (Sett noen hund?) en svart nese, brunsvart neserygg, stor hund, rett i nærheten. (Kommer du deg ut?) Nei, døra stengt. (Hva er inni der?) manuell gressklipper stødd mot vegg, svarte hjul, noe ligner en brun plast»vegg», en spade mot veggen.
Hunden Chichi snakker altså på trøndersk, kan se farger hunder ikke kan se, har en forståelse av gressklipperteknologi, verktøy og menneskeklær, og er selvsagt veldig glad i mammaen sin. Kjæledyrene er alltid det, må vite.
Ut fra det eieren skriver på sin åpne Facebookprofil, så ser det ut til å ha vært noe muffens i denne saken. Hunden forsvant visst da noen skulle passe på den, men det kom etterhvert frem at de hadde løyet om når hunden forsvant. Mange spekulerte derfor i om det var skjedd noe tragisk eller kriminelt, og at hundepasserne diktet opp en historie om at Chichi var rømt – en dag senere enn de nå innrømmer at hunden egentlig ble borte. Spekulasjoner altså, men det virker ikke som om saken har løst seg. Mye kan uansett tyde på at dyretolkens «telepatiske samtale» med hunden ikke passer med den virkelige historie. Det er ikke særlig overraskende.
En annen årsak til at jeg ikke følte for å skrive om denne saken, er at jeg er usikker på hvor mye hundeeier selv tror på hjelpen fra disse selverklærte klarsynte og dyretolker. I den opprinnelige artikkelteksten kan vi innledningsvis lese:
Leteaksjonen har engasjert en mengde hundevenner, og det har blitt tatt i bruk sporhunder og ikke minst flere synske personer og en hundetolk.
Og til slutt:
Selv om [eieren] sier at hun er veldig sliten etter mange dagers leting, har hun ikke gitt opp håpet og i dag skal hun gjøre et nytt forsøk med å finne Chichi sammen med dyretolken.
Likevel er det lite i hennes statusmeldinger som bærer preg av dette, og det kan virke som om hun har bedt journalisten om å ta bort slik informasjon fra avisartikkelen. Enten fordi hun følte seg latterliggjort, eller fordi det ikke var korrekt. Ikke godt å si. Jeg velger hvertfall å anonymisere henne her ettersom jeg er usikker på hvor mye hun egentlig tror på dette selv.
Men dette handler tross alt om å bloggdaske journalister, og journalist Vegard Mahle Aas fortjener kanskje ingen bloggdask for denne artikkelen, selv om en del tipset meg om saken. Han formulerer seg korrekt ved blant annet å skrive:
Dyretolken mener å ha oppnådd telepatisk kontakt med Chichi…
Når han skriver «mener å ha», så går han ikke i fellen med å presentere dette som sannhet. Samtidig tittel og ingress formulert slik:
Har hatt telepatisk kontakt med Chichi
Chichi har vært savnet siden søndag, men hun har gitt lyd fra seg – via en dyretolk.
Det er ikke helt bra, men det er kanskje ikke Aas selv som har formulert denne ordlyd. Det gjøres ofte av andre folk i avisen. Dermed har kanskje Aas alt sitt på det rene, og fortjener derfor ingen bloggdask.
Men så kommer en stor bloggdask, og den går til journalist Camilla Flaatten som skriver for Nettavisen/Side2. Hun gjør den fatale feil at hun skriver om Eben Alexanders påståtte «bevis» for at det finnes et liv etter døden, helt uten å ha satt seg inn i kritikken mot ham.
Ettersom dette er en multibloggdask skal jeg ikke gå dypt inn i problemstillingen og kritikken i denne saken spesifikt, men den svært korte versjonen er at enhver slik «nær-døden opplevelse» aldri kan tidfestes av den døende selv i etterkant. Alexander hevder at han opplevde ting da hjernen hans var «helt død», men det vil være umulig for ham å vite at ikke hans opplevelser ble formet på et senere tidspunkt, i oppvåkningsfasen.
For en mer grundig kritikk kan man lese flere gode artikler. Disse fokuserer både på problemer med hans uttalelser sett fra et medisinsk perspektiv, såvel som at man har funnet grove feil i hans gjengivelser av de faktiske hendelser på sykehuset.
Den grundigste kritikken er gjort av Esquire, men de krever $1,99 for tilgang til artikkelen. Det er verdt pengene hvis du er nysgjerrig på denne fyrens opplevelser – og hvorfor du ikke kan tro på ham:
Nettavisens journalist burde ha gjort disse undersøkelsene og fått frem kritikken mot Alexanders historie. Men det gjør hun ikke. Det stilles ikke et eneste kritisk spørsmål. Hun gjør det derimot klart at alt dette er Alexanders egne opplevelser og påstander, og det er bra. Men dette handler om en bok som har solgt i vannvittig mange eksemplarer og gjort Alexander til en verdensstjerne. Da bør han tåle en mye mer kritisk journalistikk, hvor han utfordres på sine påstander.
Side2 sin artikkelen på Alexander er ren reklame for hans bok, og fremstiller hans svært usannsynlige opplevelser som sannheter. Det gjør at Flaatten må stille seg i skammekroken sammen med de andre.
Dagens siste bloggdask går til Sogn Avis for en artikkel om healer Knut Robert England. Her er det journalist Eli Grotle som må presse seg inn i den etterhvert så overfylte skammekroken.
Nettutgaven av artikkelen er veldig tynn, men i papirutgaven fyller den hele 3 sider. Her får vi lese at Bente Greve fikk et komplisert brudd i overarmen, og mener at hun ikke fikk god nok hjelp av legene. Etter flere uker gikk hun til healeren, og hevder at hun kjente noe skjedde i kroppen da han healet henne. Dagen etter fikk hun voldsomme smerter i armen, og da hun fikk kontrollert bruddet med røntgen et par uker senere, var plutselig bruddet grodd.
Disse ukene med ekstreme smerter synes healeren var «musikk i hans ører», fordi det viste at kroppen hadde begynt å reparere seg selv. Ja, du vet, den utslitte «det vil bli verre før det blir bedre», som alternativbransjen bruker som sitt uslåelige argument for ethvert utfall av behandlingen de gir.
Problemet med artikkelen er den manglende kritiske innstilling. Grotle har heldigvis med en liten ekstraboks hvor hun snakker med en lege, men han er fullstendig ukritisk og vil egentlig ikke uttale seg. I tillegg til historien er en presentasjon av healeren selv, med tittel «Healeren fjernar blokkeringar». Jasså ja, gjør han det? Atter en fiktiv kur for et fiktivt problem. Tittelen i nettutgaven, «Varme hender berga Bente», gjør heller ikke saken særlig bedre.
Artikkelen er også presentert under «Nyhende» i avisen, noe som gjør saken ekstra ille. Dette presenteres som en nyhet, noe vi normalt forventer er fakta og kritisk gjennomgått. Likevel får vi får høre, uten kritiske innspill, at Greve ble helbredet for tre sykdommer etter én behandling hos healer England. Det er ingen nyhet. Det er eventyrfortelling.
Like a ninja in the night, Hanz M., AKA Hanzo, stalks across Hesse University’s Dresden campus. The go-to man in the IT department, he fixes the messes that others leave behind. This is one of his stories.
The techs from central IT in Berlin were an hour late, to Hanzo’s’s chagrin. He and his boss Gertrude were waiting in the campus server room. The Dean of Dresden campus, after numerous complaints from staff about the internet connection, demanded that IT give them a new gateway. The old tower unit, a file server in a past life, was dropping more packets than it successfully received.
The Dean also demanded that downtime be limited to five minutes. Central IT had given their assurances, but Hanzo remained skeptical.
"It’s not that complicated," Hanzo said. "Why won’t they just let us install the new gateway ourselves?"
"The guys in Berlin never trust us to get things done right," Gertrude replied. She gestured to the mess of AC ducts above them. "Things here tend to be held together with string and red tape."
Hanzo heard them before they entered the classroom: three skinny tech guys, led by a blonde, body builder type. "Get the old server out of the way," the body builder ordered Hanzo, who grudgingly obliged.
Another tech retrieved the new server, a typical rack-mounted blade. Only it wasn’t new: Hanzo noticed a thin layer of dust on the faceplate.
"Where did you get that from?" Gertrude asked, pointing to their "new" gateway.
"It’s a retired webserver," the body builder replied. "It should do fine."
"That’s at least four years old," Hanzo said. "It’s likely been running continuously until now. Those things don’t power back on if they’ve been running hot too long."
The body builder, after taking down the old gateway from the shelves, towered over Hanzo’s slight frame. He ripped the network card out of the tower case. "This," he said, "is the problem, not your new gateway." He snapped the network card in half. "Now stay out of our way."
Permanent Meltdown
Hanzo and Gertrude stayed out of the way.
"Okay, it’s on," the body builder announced, as one of his techs turned on a nearby monitor and switched to the new rack-mounted gateway. Hanzo and Gertrude peeked over their shoulders to watch.
It froze in the BIOS boot sequence.
"Try resetting it," the body builder said. Another tech did so. The monitor flickered off and on, but the gateway never went past the initial boot sequence.
"What did you do?" The body builder asked Hanzo, as if he has used an ancient Japanese curse on the machine.
Before Hanzo could respond, the body builder’s cellphone rang. His face grew pale as he spoke. He hung up and turned to the other techs.
"That was the Dean. We’ve got an hour to get the internet back or we’re all fired."
Plan B is Broken
Half an hour passed, and the rack-mounted gateway still failed to boot. The body builder was sweating profusely under his muscle shirt and windbreaker. "I need some ideas," he finally said to Hanzo and Gertrude.
"Plug the old gateway back in," Gertrude suggested. "Then get a real piece of hardware to replace it."
"Well, let’s do it!" the body builder shouted. He rushed to the old tower and picked up the case when his face turned pale again.
"Missing something?" Hanzo said, holding up the two pieces of the old network card the body builder had broken half an hour before.
"We got any spares?" the body builder asked the other techs. They shook their heads.
"‘Do nothing which is of no use,’" Hanzo said. "Book of Five Rings. Now, where can we get a spare network card in twenty-five minutes?"
Everything Old Is New Again
Hanzo’s car tires skidded on the pavement outside the building as he parked. He rushed inside the building, brandishing the newly-bought network card. He checked his watch: two minutes to spare.
The body builder grabbed for the new network card, but Hanzo pushed him aside and handed it to Gertrude, who had better hands for installing parts. She installed it in thirty seconds flat. Then Hanzo plugged in the Ethernet cord, booted the computer, switched the monitor to its video feed, and crossed his fingers.
The old gateway booted to Windows without a hitch.
Hanzo said nothing as the body builder and the other techs slinked out of the building back to Berlin.
"I hope they’re not coming back to install the new hardware," Hanzo said.
"There won’t be any new hardware," Gertrude replied. "No budget for it."
[Advertisement] Make your team a DevOps team with BuildMaster. Pairing an easy-to-use web UI with a free base platform, BuildMaster gets you started in minutes. See how Allrecipes.com and others use BuildMaster to automate their software delivery.
For en ukes tid siden kjørte Dagbladet denne saken. Deres primærkilde var den britiske avisen Daily Mail. Det gjør at jeg er nødt til å avgi et solid bloggdask til journalist Espen Sandli som her tråkket skikkelig i salaten. Dette var et så tragisk dårlig journalistisk arbeid at det var smertefullt å lese.
Først og fremst er det ille fordi Dagbladet helt ukritisk gjengir en sak fra Daily Mail, en avis som ikke akkurat er kjent for sin journalistiske integritet. Det er forståelig at det kan være fristende å kaste seg over en slik sak, fordi det gir mange lesertreff og vekker oppsikt, men vi må kunne forvente mer av pressen. Vi må kunne forvente at de også graver litt dypere i saken og forsøker å forstå hva det handler om. Vi må kunne forvente at de ikke går i de aller mest åpenbare vitenskapelige feller og dermed gir klimafornekterne, de som benekter at menneskeskapt global oppvarming er en realitet, uberettiget ammunisjon. Deres «vitenskapelige dokumentasjon» er allerede uredelig nok, om de ikke i tillegg skal få enda flere faktafeil å forsøple debattene med.
Originalartikkelen i Daily Mail vakte også oppsikt internasjonalt, og flere aviser og nettmagasiner kom fort på banen og korrigerte faktafeilene. Jeg skal ikke gå veldig detaljert inn i klimavitenskapen her, men det viktige å huske er forskjellen på langsiktige trender og kortsiktige endringer. Det illustreres best av den kjente animerte grafen fra skepticalscience.com:
Hver gang noen kan peke til en kortvarig periode hvor utbredelsen av is har vokst, eller temperaturøkningen har stagnert, så kommer klimafornekterne på banen og forteller oss at klimaproblemene bare er tull og at alt er i skjønneste orden. Bare se, temperaturene synker jo og isen vokser! Men slike kortvarige sykluser er som forventet. Det vi må se på er den langsiktige trend, og den viser tydelig at utbredelsen av is i Arktis minsker over tid. I tillegg er isens utbredelse i areal (2 dimensjoner) villedende, ettersom det er det totale volumet, altså isens utbredelse og tykkelse (3 dimensjoner), som er mest interessant.
Den britiske avisen The Guardian kom fort på banen med en oppklarende artikkel, som Dagbladet etterhvert også lenket til i sin artikkel. Mye av det jeg skriver videre er basert på denne artikkelen, som også ligger ute på nettstedet SkepticalScience. Jeg velger likevel å gjengi mye av det på norsk og med et enkelt språk, da jeg tror det er nyttig for mange lesere.
Regresjon mot gjennomsnittet
2012 var et rekordår med tanke på utbredelsen av is i Arktis, og allerede i fjor uttalte de fleste klimaforskere at de forventet en økning i 2013. Dette kalles regresjon mot gjennomsnittet. Når man har en ekstrem måling, for eksempel rekordlite is i Arktis, så vil neste måling som regel ligge nærmere normalen. Dette er i all hovedsak forklaringen på det Dagbladet har gjort til et hovedoppslag, og som klimafornektere selvsagt bruker som argument for at klimaproblemene bare er tull.
(Interessant nok er også et samme statistiske fenomenet, regresjon mot gjennomsnittet, en av de viktigste årsaker til at folk tror at uvirksom alternativ behandling virker. Det har jeg viet et delkapittel i min kommende bok «Placebodefekten» til å forklare.)
Dagbladet har endret sin artikkel mye etter at den først ble publisert som toppsak. Det er selvsagt bra, men det er trist at journalisten gjør sin research først etter publisering. Det er knapt noe igjen av originalteksten, ettersom journalisten sakte men sikkert har oppdaget at nesten alt han skrev viste seg å være feil. Dessverre har han beholdt den misvisende overskriften, som ikke lenger er i tråd med brødteksten.
Isfritt Arktis i 2013?
I en tidligere versjon mener jeg Dagbladet gjenga Daily Mail sin påstand om at klimaforskerne hadde forventet et isfritt Arktis i 2013. Det er i så fall en feiltolket påstand. SkepticalScience klargjør:
Both Rose and Dixon referenced a 2007 BBC article quoting Professor Wieslaw Maslowski saying that the Arctic could be ice free in the summer of 2013. In a 2011 BBC article, he predicted ice-free Arctic seas by 2016 «plus or minus three years.» Other climate scientists believe this prediction is too pessimistic, and expect the first ice-free Arctic summers by 2040.
It’s certainly difficult to predict exactly when an ice-free Arctic summer will occur. While climate research has shown that the Arctic sea ice decline is mostly human-caused, there may also be a natural component involved. The remaining sea ice may abruptly vanish, or it may hold on for a few decades longer. What we do know is that given its rapid decline, an ice-free Arctic appears to be not a question of if, but when.
(Rose og Dixon er journalistene i hhv Daily Mail og The Telegraph som begge gjenga denne saken på villedende vis.)
Global nedkjøling?
Påstanden om en «global nedkjøling» er også fullstendig skivebom. Dessverre er det en utbredt misforståelse at temperaturene har sunket de siste 15 år, eller i det minste at det ikke har vært noen oppvarming siden 1998. SkepticalScience har en flott artikkel om denne misforståelsen, og den kan igjen oppsummeres med en animert graf:
Overflatetemperaturen på planeten vår har økt jevnt og trutt de siste tiårene. Så også siden 1998, om enn noe senere i denne perioden enn i femtenårsperioden før dette. Derimot har planeten akkumulert mer varme de siste 15 år enn i femtenårsperioden før 1998. Det skyldes i all hovedsak at verdenshavene mer effektivt har tatt til seg overskuddsvarme det siste tiåret grunnet gunstige havstrømmer. På et eller annt tidspunkt vil dette endre seg igjen, slik at overflatetemperaturene vil øke like fort som tidligere, fordi havene ikke lenger tar opp så mye varme som i de siste årene. Rundt 98 prosent av oppvarmingen går rett i havet, så selv om hastigheten av økningen i overflatetemperatur har stagnert noe, tyder dataene på at den globale oppvarmingen totalt sett har aksellerert.
Krisemøte i IPCC?
Dagbladet skrev opprinnelig også om at klimapanelet IPCC hadde innkalt til «krisemøte» grunnet disse nye målingene fra Arktis. Dette var rent oppspinn. En av forfatterne av IPCC sin nye klimarapport, Ed Hawkins, hadde avkreftet dette til Daily Mail sin journalist, David Rose, allerede flere dager før artikkelen ble skrevet:
Rose ignorerte bare dette, og Dagbladet kjørte på og gjenga like gjerne denne løgnen ukritisk, selv om de nå har endret artikkelen også på dette punktet.
IPCC la også ut en pressemelding for å rydde opp i dette:
Dette såkalte «krisemøtet» hadde altså vært planlagt i flere år, og er bare et av de vanlige møtene klimapanelet har i prosessen med å lage rapporten.
Flere data
National Snow & Ice Data Center (NSIDC) overvåker isen i Arktis kontinuerlig, og deres data viser også en klar og tydelig nedadgående trend:
The Guardian oppsummeren saken greit slik:
In short, this year’s higher sea ice extent is merely due to the fact that last year’s minimum extent was record-shattering, and the weather was not as optimal for sea ice loss this summer. However, the long-term trend is one of rapid Arctic sea ice decline, and research has shown this is mostly due to human-caused global warming.
Vil du lese mer vitenskap rundt akkurat den dokumentasjonen, kan du se på denne og denne artikkelen hos SkepticalScience. For ikke å snakke om denne artikkelen.
Mail on Sunday skriver i dag at de har fått tak i det endelige utkastet til rapporten som skal forelegges politikerne senere i september. Wall Street Journal omtaler også den samme lekkede rapporten.
I det 31 sider lange sammendraget, fra FNs Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) til politikere, innrømmes det, ifølge Mail on Sunday, at oppvarmingen bare har vært det halve av det panelet har gått ut med tidligere.
Mail on Sunday hevder at rapporten viser en temperaturøkning på bare 0,12 grader per tiår siden 1951, mot tidligere predikerte 0,2 grader.
Det er også langt under til og med de laveste anslagene til datamodellene til klimaekspertene.
Her ser vi at de nyeste og korteste periodene har en brattere stigning enn de lengre periodene, noe som viser at temperaturøkningen går raskere og raskere. Den oransje streken viser perioden 1956-2005 med en gjennomsnittlig temperaturøkning på 0,128 grader per tiår. Et avvik på 0,008 grader fra det den nye rapporten altså viser. De «predikerte 0,2 grader» er ikke basert på perioden fra 1951 frem til i dag, slik Daily Mail hevder, men derimot på perioden 1990-2005. Altså to helt usammenlignbare tall.
Så hvor er denne radikale endringen som Daily Mail skriver om, og som Hegnar gjengir ukritisk? Hvor er den «oppsiktsvekkende innrømmelsen» som IPCC må komme med? Det er bare oppkonstruert tull fra en overivrig journalist. Og hva er egentlig budskapet til Daily Mail? Saken fremstilles mer eller mindre som om den globale oppvarmingen bare er tull og at alle klimaforskere har holdt oss for narr, mens selv om man tror på dataene til Daily Mail, så viser de bare at økningen de siste 10-15 år har gått noe tregere enn tidligere estimert. Det er hverken overraskende eller noe argument mot mennneskeskapt global oppvarming. Dataene viser klart og tydelig at denne oppvarmingen er reell, og den kommende IPCC-rapporten slår dette fast sikrere enn noensinne.
Som professor Myles Allen fra Oxford University sier i sin kritikk av Rose-artikkelen:
«Neither the IPCC in 2007 nor the current crop of climate models ever suggested that the world has been, or should have been, warming at 0.2 degrees per decade since 1951. So the headline should have been «Global warming is just 92 percent of what we said it was», on an apples-for-apples comparison.»
Vitenskapelig konsensus
Dette er det i praksis ingen vitenskapelig debatt om overhodet. En gjennomgang av alle publiserte studier om global oppvarming de siste 20 år, totalt nesten 14 000 studier, viste at kun 24 studier avviste menneskeskapt global oppvarming (AGW) som realitet.
I en litt mer «snill» analyse hvor man også tok høyde for studier som ikke direkte avviste AGW, men også inkluderte dem som indirekte antydet at AGW ikke var reellt, eller ikke konkluderte i noen retning, så var likevel hele 97 prosent av de 12 000 studier man gjennomgikk tydelige på at AGW er en realitet. Det betyr i praksis at alle klimaforskere er enige. Dataene taler sitt tydelige språk.
Nylig ble alle temperaturdata for de siste 11 000 år samlet i en graf, og resultatet er et skremmende syn:
Grafen demonstrerer også en sentral misforståelse veldig tydelig. Vi hører stadig vekk klimafornektere si at temperaturen har vært like høy tidligere i Jordens historie, og at det vi ser nå derfor bare er en del av de naturlige sykluser. Men det er feil, for problemet er ikke selve temperaturnivået, men den raske temperaturstigningen. Det har vært nesten like høye temperaturer tidligere i løpet av de siste 11 000 år, men endringen har aldri skjedd så raskt før. I løpet av de siste 250 år har temperaturen steget mer enn den sank de 6000 foregående år!
Eller la oss se på grafen for de siste 22 000 år:
Etter høydepunktet av siste istid for rundt 20 000 år siden, ble planeten gradvis varmere. Temperaturen stabiliserte seg for rundt 10 000 år siden, men begynte så for rundt 6000 år siden å synke igjen. Det har den gjort helt frem til rundt den industrielle revolusjon, hvorpå vi har sett en stadig aksellererende temperaturøkning. Det betyr at så godt som hele temperaturstigningen de siste hundre år sannsynligvis ene og alene er menneskeskapt.
Konklusjon
Global oppvarming er kanskje vår tids største utfordring og trussel. Dessverre gjør en vitenskapelig tilbakestående presse at folk feilinformeres. På samme måte som jeg har kjempet mot medias kontinuerlige vrangrapportering av paranormale fenomener, så går de i blant i samme fellen også når det gjelder klimaforskning.
Her burde journalistene vært mer på vakt. Her burde journalistene Sandli og Haugen sjekket fakta bedre. De burde snakket med ekspertene før de publiserte våset fra Daily Mail. De burde sjekket kritiske kilder for å se om påstandene var korrekte. De burde sjekket IPCC sin rapport for å se om Daily Mails påståtte drastiske endringer av estimerte temperaturøkninger faktisk stemte. De burde rett og slett gjorde den kildekritiske jobb en journalist alltid burde gjøre.
Menneskeskapt global oppvarming er en realitet, og når pressen skriver vitenskapelig vås rundt dette, så påvirker det våre holdninger, og det skader oss alle på sikt. Det er alvorlig, og det er farlig. Bloggdask til både Dagbladet og Hegnar Online!
Og forresten: Hvis du har tenkt å komme med utslitte klimaskeptiker-kommentarer under denne bloggposten, så stiller jeg krav om at du først sjekker om påstanden finnes i denne listen. Bare hvis du har noe å komme med som ikke allerede er besvart der, kan du skrive din kommentar. Takk.
Det er valgtid, og høysesong for utfall mot meningsmotstandere. Dette gir en viss oppblomstring av mer og mindre skitne retoriske knep. Men vi som ferdes mye på internett, kjenner heldigvis igjen mange av de vanligste fra ulike nettdebattanter som tar snarveier for å argumentere for egen sak – selv om vi ikke alltid husker om det er Stråmann, Ad Hominem eller Tu Quoque som brukes.
Derfor ble vi kjempeglade da vi fant en veggplansje via en NRKbeta-leser. Selve plakaten kan brukes til tingene folkene bak foreslår:
Here are some reasons you might want to order one of these pretty great posters: 1. To hang up near your computer for when you are arguing with people on the internets. 2. To put up in your kids’ bedroom so that they get all clever and whatnot, and are able to tell the difference between real news and faux news *cough*. 3. To gift, in a slightly passive-aggressive yet still socially acceptable way, to someone who is forever making weak arguments peppered with fallacies. 4. To hang up in a classroom, common room or other public space to make the world a more rational place. 5. Potato.
Og i tillegg til dette, er det mulig å lenke direkte til enkelt-forklaringene på hva man mener å kunne arrestere folk i. Riktig brukt, er det forhåpentligvis et verktøy for en mer redelig debatt.
Plakaten kan bestilles ferdig i stor størrelse, eller man kan laste ned høykvalitets PDF gratis fra nettsiden og skrive ut selv, ettersom hele greia er lagt ut med Creative Commons (CC BY-NC)-lisens.
Dave wrote, "Found this comment dated from three years ago. I sure hope that vacation ended well."
//TODO: ask terry about this when he comes back from vacation
//row["VERSION"] = (decimal)row["VERSION"] + 1;
row.AcceptChanges();
row.SetAdded();
Stephen recently re-encountered a comment despite chipping away at it and putting portions in other classes and DLLs, it is still declared in most of their code files.
CodeSOD (submitted from SubmitToWTF Visual Studio Add-In):
///
/// Behold! The mighty God Object of ! Errr, I mean, this is the class for the main window.
///
public partial class Form1 : Form
Adam K. wrote, "I was a bit puzzled when I saw comment like that in a code of a big banking app. Thank goodness for my Secret Programmers' Society Decoder ring!"
Dominic Black was trying to track down a Shell Script/Java problem on a new server and came across this little gem of a JVM error:
#
# A fatal error has been detected by the Java Runtime Environment:
#
# Internal Error (assembler_x86.cpp:523), pid=13550, tid=140018232325888
# Error: ShouldNotReachHere()
#
# JRE version: 7.0_05-b06
# Java VM: Java HotSpot(TM) 64-Bit Server VM (23.1-b03 mixed mode linux-amd64 compressed oops)
# Failed to write core dump. Core dumps have been disabled. To enable core dumping, try "ulimit -c unlimited" before starting Java again
#
# An error report file with more information is saved as:
# hs_err_pid13550.log
#
# If you would like to submit a bug report, please visit:
# http://bugreport.sun.com/bugreport/crash.jsp
#
Jelle J. stumbled upon a rather philosophical comment while updating another author's code.
----------------------------
If (...){...}
If (...){...}
ElseIf (...){...}
ElseIf (...){...}
ElseIf (...){...}
Else {...}
If (...){
If (...){...}
ElseIf (...){
If (...){...}
ElseIf (...){...}
ElseIf (...){...}
Else {...}
}
ElseIf (...){...}
Else{
If (...){...}
If (...){...}
If (...){...}
}
}
Else
{
# Nothing. I just enjoy the simplicity of an empty Else-clause after this cascade of Ifs.
# Come to think of it: it's quite philosophical that there is no Else but only an If.
# Except this Else then. But that doesn't count.
}
----------------------------
Craig was looking through an older project that he hadn't been in for a couple of years ago and found this comment that he added. Unfortunately, things haven't improved since then. (submitted from SubmitToWTF Visual Studio Add-In):
// Oh well, another global. It's the accepted way around here apparently. The 80's called, they want their code back.
extern ShadowMap *gShadowMap;
[Advertisement] Make your team a DevOps team with BuildMaster. Pairing an easy-to-use web UI with a free base platform, BuildMaster gets you started in minutes. See how Allrecipes.com and others use BuildMaster to automate their software delivery.
Jeg har etterhvert begynt å legge merke til et atferdsmønster jeg har, og jeg deler det med flere av NRKbeta-kollegene mine. Se om du kjenner deg igjen i dette:
«3/16 th» av pfala på Flickr CC BY-ND
Noen har sendt meg en lenke til en goodread (som vi kaller det her i NRKbeta) – en velskrevet artikkel om et interessant emne.
Noe å lese på
Jeg burde egentlig gjort noe annet, og skal være i et møte om ti minutter, men jeg åpner den, og begynner å lese. Så leser jeg et minutt eller to før en liten alarmklokke ringer bak i hodet: «Oj. Dette har såvidt begynt; forfatteren har god tid; dette er en la-a-ang tekst. Men jeg har jo ikke lang tid! Hvor langt er egentlig det jeg har begitt meg ut på nå?»
Målestaven
Så begynner jeg å scrolle, så scrollhåndtaket skal bli synlig og jeg kan se hvor langt ned i teksten jeg har kommet. Kanskje 7%. Men jeg vet at det ikke alltid er sant. Mange artikler har kommentarfelt, presentasjon av annet innhold etter hovedteksten osv. Så derfor scroller jeg nedover for å se hvor selve brødteksten slutter. 35% nede på siden. OK. Da har jeg lest ca 20%… – teksten tar med andre ord 10 minutter. Det kan jeg rekke om jeg skumleser innimellom. Og så leser jeg videre i en fei og rekker møtet med et skrik.
Jeg gjør denne estimeringen av artikkellengde så ofte at jeg har begynt å legge merke til det. Gjerne på telefonen. Mens jeg står og lager middag, om morgenen i sengen – over alt.
Langt og godt
«Blue Whale (Balaenoptera musculus) 85′ in length (est.) Feeding on Krill off Morro Bay, CA 12 July 2010″ av Mike Baird på Flickr CC-BY
Jeg elsker longreads. Disse herlige, dype, av og til rystende, artiklene på et fire-femsifret antall ord som leder meg dypt inn i en annen verden.
Samtidig har jeg ofte ikke tid til å lese dem når de dukker opp – de kommer svevende som anbefalinger eller via nettavisforsider, mens jeg er på snartur forbi og egentlig bare har ett til to minutter til overs. Og artikkelen tar kanskje femten.
Setter du deg ned og ser starten av et TV-program på NRK1, har du (underbevisst, ihvertfall) en følelse av at det sannsynligvis vil vare i 29 minutter.
We have all the time in the world
Dette trekket har dessverre ikke det skrevne ord på internett felles med TV. Idet du begynner å lese en tekst, er det ofte umulig å vite lengden. Ikke ballparksmessig engang. Plass er ikke et problem på internett, og dermed er ikke ting så oversiktlig formatert som på TV, der programmer har noen få relativt faste lengder å velge mellom. Tekster som varer 30 sekunder og tekster som varer 30 minutter eksisterer rett ved siden av hverandre.
Medium løser dette ved at alle saker har en varedeklarasjon i toppen (den grå teksten):
Idet jeg begynner å lese, er jeg stort sett alt for oppgasset og fokusert på hovedmission’en min (å få det jeg klikket på) til å få med meg alt rusket i toppen av artikler – eller for den del til å huske at det er Medium jeg er på – men etter litt tid hender det jeg stikker opp i toppen av siden og ser etter.
Begynnelsen på en løsning
Jeg synes dette grepet i noen grad løser problemet med å fortelle meg hva jeg har foran meg. Men helst ville jeg ønsket meg diskré feedback underveis på hvor langt jeg var kommet; den feedbacken man får av å registrere hvor langt forbi midten av boken man er kommet (eller prosentinidkatoren på Kindle), eller av å høre at refrenget kommer to ganger på rad mot slutten av en poplåt. På TV ser du kanskje programlengden i EPG’en. Etellerannet sånt ønsker jeg meg.
Har dere sett noen gode løsninger på dette som vi burde vite om?
Etter at politibetjent Stein-Robin Kleven Bergh ble avskjediget for blant annet å ha kalt Jens Stoltenberg et «krapyl» på Facebook, har støtten til ham florert i de sosiale medier. Og det er en interessant debatt. Er offentlige ytringer grunnlag for avskjedigelse? Mange mener at det ikke er det, og Bergh skriver på Facebook at han er glad for all støtten han har mottatt:
Bergh mener dette handler om ytringsfrihet, men det gjør det selvsagt ikke. Ingen nekter Bergh å ytre seg kritisk om Stoltenberg eller andre, men å gjøre det offentlig iført politiuniform, er kanskje ikke like greit. Nå som han har mistet jobben har han alle muligheter til å skrive så mye han bare vil om de han mener er krapyler. Ingen vil nekte ham det. Det er ytringsfrihet. Men han bør etter min mening ikke gjøre det i rollen som politibetjent. I enkelte offentlige roller kan man faktisk ikke si hva man vil, fordi man representerer noe større enn seg selv.
Jeg skal ikke uttale meg om selve avskjedigelsen og om den var gyldig, fordi jeg kjenner ikke detaljene. Det gjør ingen av oss. Som med alle slike personalsaker får vi bare høre én side, og for alt vi vet kan de siste ytringene, som gjorde at han mistet jobben, bare være toppen av et isfjell. Det er alltid problematisk når alle går ut og støtter «den urettferdig behandlede, lille mann», mens arbeidsgiver ikke kan uttale seg fordi de må respektere arbeidstakers rett til konfidensialitet. Dermed får vi et ubalansert bilde av saken, og vi trekker uinformerte slutninger basert på følelser og mangelfull informasjon.
Uansett om Bergh burde mistet jobben eller ikke, så tror jeg vi kan være enige om at han han ytret ting som er langt over grensen til det akseptable. Og da snakker jeg ikke om å kalle vår statsminister for et krapyl. Nei, det finnes da mye verre ting enn det å ta av. Hvis vi tar en kikk på hans offentlige Facebook-profil finner vi for eksempel på denne meldingen han la ut i 2011:
Sjarmerende, ikke sant?
Nå skriver Bergh i statusmeldingen som er gjengitt øverst i denne bloggposten at han ikke bekymrer seg for at politiledelsen saumfarer hans Facebook-profil i håp om å finne mer kritikkverdig å klistre på ham. Men litt må han nok bekymre seg ettersom denne statusmeldingen nå er slettet …
Andre sjarmerende statusmeldinger i hans åpne profil er f.eks. denne:
Den klassiske «alle muslimer er kriminelle»-holdningen, som rett og slett ikke er akseptabelt. Problemet er at dette ikke er noen isolert vits, men derimot en holdning som gjennomsyrer hans Facebookstatuser over flere år. Eidskog Frp må være så stolte av sin mann.
Bergh er nemlig, ikke overraskende, Frp-politiker og ble i 2008 anmeldt til Spesialenheten for politisaker for «grov uforstand i tjenesten, og for å ha misbrukt taushetsbelagt politiinformasjon internt i Frp». Han har aldri lagt skjul på at han ikke er spesielt glad i de ikke-vestlige innvandrere i dette landet, og at han helst vil se dem kastet ut av landet. Derfor prioriterer han også utlendingssaker høyt, og synes det er mindre farlig om folk bryter fartsgrensen.
Ironisk nok klager han veldig over at han nå har mistet jobben på grunn av ting han har skrevet offentlig, samtidig som han flere ganger skriver at han vil kaste radikale muslimer ut av landet for sine meninger og ytringer. Er det ikke rart hvordan disse reglene ikke gjelder like mye for alle nordmenn? Hvis han var så opptatt av ytringsfrihet som han hevder, burde han vel heller forsvare også deres rett til å si idiotiske og kvalmende ting uten konsekvenser?
La meg vise et par søte eksempler til på hva denne politibetjenten lirer av seg offentlig:
Problemet med disse statusmeldingene burde være ganske åpenbart. Isolert sett er de bare idiotiske. Hadde Bergh vært bilmekaniker eller hotellbaron, kunne man valgt å ikke få bilens girkasse reparert hos ham, eller valgt en konkurrerende hotellkjede neste gang man skulle på reise. Men Bergh ytrer seg ikke bare som privatperson eller forretningsdrivende. Bergh er en offentlig tjenestemann. En sentral del av hans jobb er å hjelpe nordmenn av alle hudfarger og opphav.
Men hvor behagelig er det for en kvinne av somalisk opphav å gå til politiet for å få hjelp når hun vet at denne politibetjenten så inderlig misliker henne bare fordi hun er mørkhudet innvandrer? Hvordan kan en norsk-pakistansk mann forvente å bli behandlet likeverdig av en tjenestemann som går så hardt inn for å spre hat og grove løgner rundt hans eget folk? Kan egentlig en flyktning fra Irak som er blitt voldtatt føle at hun kan oppsøke det lokale politiet når hun vet at hun risikerer å stå ansikt til ansikt med en mann som så intenst misliker henne bare fordi hun er muslim? En mann som offentlig skriver at alle av hennes religion selv er voldtektsforbrytere og mordere?
Nei, selvsagt ikke. Og derfor er det et problem for politiet å ha en slik ansatt. Om det er grunnlag for avskjedigelse, får juristene finne ut av, men det er uansett fullstendig uholdbart å ytre seg slik. Slike holdninger kan ikke offentlige tjenestemenn ytre i offentlige fora ustraffet, fordi de rammer en stor gruppe mennesker som han er ansvarlig for at skal føle seg trygge og skikkelig ivaretatt hvis de noensinne trenger politiets hjelp. De kan ikke velge ham bort slik de kan velge bort en bilmekaniker. Han representerer en offentlig etat som folk oppsøker når de trenger hjelp og rettferdig behandling, og da kan vi ikke tillate at han graderer menneskeverdet til det publikum han lønnes for å hjelpe.
Bergh får likevel nesten utelukkende støtte, også fra «eksperter i ytringsfrihet». Alle synes det er kjempeurettferdig at han har mistet jobben. Og kanskje er det det. Kanskje er avskjedigelsen uriktig. Det kan vi ikke vite noe om uten å kjenne de ikke-offentlige detaljene i saken. Men støtten synes å være basert på at folk synes de to ytringene som er omtalt i mediene ikke gir grunnlag for avskjedigelse. Problemet er, som vi her har sett, at det åpenbart ligger så mye mer bak.
Den tydelige islamhetsen og de fremmedfiendtlige utsagnene han har spydd ut på Facebookprofilen sin i løpet av de siste årene, ytringer som ennå ikke er omtalt i media, får saken til å stille seg noe annerledes. Når han får så stor støtte, synes jeg det er på plass å vise en litt annen side av hans sak. Og ettersom han selv skriver at han står for det han har skrevet, selv om han åpenbart allerede har slettet noe av det etter avskjedigelsen, burde det være fair game å rette et søkelys på litt flere av hans frodige uttalelser på nett. Sånn i rettferdighetens og ytringsfrihetens navn.
Slik skal det gjøres. Journalist Kine Hult i Stavanger Aftenblad omtaler en sak fra den «paranormale verden» på riktig måte. Legg merke til detaljene.
I tittelen bruker hun hermetegn rundt «snakker med døde». Nettopp. Det er nemlig ikke en faktaopplysning, men derimot en subjektiv påstand.
Lenger nede i artikkelen kan vi lese:
Showet går, kort fortalt, ut på at Williams tilsynelatende kommuniserer med åndeverdenen og formidler kontakt mellom enkelte publikummere og venner eller familiemedlemmer de har mistet.
Bruken av ordet «tilsynelatende» gjør dette til korrekt omtale. Mange journalister ville skrevet:
Showet går, kort fortalt, ut på at Williams kommuniserer med åndeverdenen og formidler kontakt mellom enkelte publikummere og venner eller familiemedlemmer de har mistet.
Dette fordi de tror deres oppgave er blindt og ukritisk å formidle det folk tror, som om det var sannhet. Deres sannhet. Men en journalist har et større ansvar. Hun skal også sette det inn i en kontekst som reflekterer den vitenskapelige virkelighet. Det gjør Hult her ved å tydeliggjøre at dette handler om noens opplevelse, ikke hva som rent faktisk skjer.
Men hun går enda lenger. Hun har til og med intervjuet Even Gran, aksjonsleder i «Ingen liker å bli lurt», for å høre hva han tenker om dette. Han er selvsagt skeptisk, og påpeker at dette er triks og lureri. Han påpeker de etisk problematiske sidene ved at Williams sin «underholdning» utnytter menneskers håp og sorg for å tjene penger.
Journalist Kine Hult klarer både å gjengi saken på en måte som forteller oss at dette ikke representerer noen vitenskapelig virkelighet, og hun klarer i tillegg å balansere saken ved å intervjue en skeptiker.
Bravo Kine!
Etter at jeg skrev første del av denne bloggposten, ble jeg gjort oppmerksom på denne artikkelen i nettutgaven til Tønsberg Blad. Den fortjener også ros. Her har journalist Ellen Bering gjort en god jobb.
Også i denne teksten er det de små detaljene som teller. Bering gjør det riktige grepet ved å hele tiden bruke ordet «hevdet» for å vise at dette handler om noens subjektive opplevelser og påstander, ikke faktaopplysninger.
Allerede i ingressen kan vi lese:
Mange gråt, og det ble sterke scener da klarsynte Lisa Williams (40) hevdet at hun formidlet beskjeder fra den andre siden til Tønsbergs innbyggere.
Og i brødteksten:
Lisa Williams har holdt show verden rundt og hevder hun har kommunisert med døde sjeler siden hun var fire år.
Det skal så lite til å for å sette et skille mellom å være et mikrofonstativ for kommersielle sjarlataner, og å utføre et journalistisk, kritisk stykke arbeid hvor budskapet er rotfestet i virkeligheten. Noen hermetegn og bruken av ordet «hevder» gjør hele forskjellen.
Bering har også intervjuet en skeptiker for å gi artikkelen en kritisk vinkling. Denne gang er det Erik Tunstad som får komme til orde helt på tampen.
Listen: If you were just minding your own business in a hallway or office building and you saw a bunch of people run screaming, I’m not so sure you’d see the obviously-human legs sticking out of the dinosaur body, either.
Ray “The Bananaman” Comfort has a reputation for having a casual relationship with logic. Perhaps it’s better to say that they are complete strangers. His latest assault on reason is a an ambush video called “Evolution vs God.” The entire video, right from the title, is an exercise in asking loaded questions.
In the video Comfort is behind the microphone asking apparently random people on a college campus, plus a couple of professors (including PZ Myers), ambush questions about life, the universe, and everything. The video is then edited into brief clips (short attention span theater style) to make it look like Comfort stumped the person being interviewed or that he caught them in a logical trap. The strategy is maximally unfair to those being interviewed, and intellectually disingenuous or just lazy.
Warning – if you have any ability to think critically, or any intellectual self-respect, the video may induce a feeling of extreme disgust, and in some cases heavy vomiting.
Comfort employs two main strategies in his questioning. The first is to ask very nuanced and complicated questions in a simplistic manner. For example, he asks, “Is morality absolute?” followed up by questions like, “Is rape morally wrong?” The philosophical basis of morality is a complex issue, not a fitting subject for a quick one-line answer.
When the person being interviewed tries to give a short but reasonable answer, they are met by a “Gish gallop” of typical logical fallacies. The professors are clearly struggling to summarize a complex subject, while the college students are simply out of their depth. They don’t have the experience to deal with a barrage of twisted logic and are easily tripped up.
The second strategy is to ask questions that are loaded with false premises. Before answering such questions you would need to spend a great deal of time deconstructing all of Comfort’s assumptions.
For example, he asks, “Is life intelligently designed?” When the person predictably says, “No,” he then asks, “Can you make me a rose? If life is not intelligently designed, then you should be able to whip one up.”
Here he is assuming the very point he is trying to make – that only intelligent design can account for the complexity of life, therefore without intelligent design life can’t be that complex and scientists should be able to make one, no problem.
Comfort ignores the real answer – that evolution is perfectly capable of generating the complexity that we see given billions of years.
What Comfort is doing is an extreme example of asking “gotcha” questions. This is a common strategy, as the idea is very appealing – asking someone with whom you disagree that killer question that exposes their position as untenable and collapses their argument in one fell swoop. These kind of questions are great for movies and contrived drama, but are intellectually almost always fallacious. Any point worth making will usually require establishing some factual premises, exploring a chain of logic, and accounting for possible objections.
All of that, of course, requires actual intellectual work. Don’t look to Ray Comfort for that. He is an apologist, seeking whatever out-of-context tidbits and factoids he can press into service for his predetermined conclusions.
One more example of this lazy style of arguing – Comfort tries to deconstruct the claim by some atheists that certain famous intellectuals were atheists. This is all an argument from authority anyway, and like much of the video is mostly there not to make a valuable intellectual argument but to entertain believers. Comfort’s style here is to take a cherry-picked quote out of context to “establish” that the person was not really an atheist.
The list of atheists include Carl Sagan. Comfort claims that Sagan was really an agnostic, not an atheist. Comfort is assuming that agnostic and atheist are mutually exclusive, when they are not. Sagan (like me) was both an atheist, in that he did not believe in any god, and a philosophical agnostic, in that he recognized that some questions are not scientific.
Here’s a quote which explains his position:
“My view is that if there is no evidence for it, then forget about it. An agnostic is somebody who doesn’t believe in something until there is evidence for it, so I’m agnostic.”
Sagan left behind a large volume of writing an interviews making it clear that he was an atheist.
Comfort also argues that Albert Einstein was not an atheist. It is true that Einstein often referred to “God” but also clarified what he meant by that, essentially the ineffable wonder of the universe. In “the god letter” Einstein wrote:
“The word God is for me nothing more than the expression and product of human weaknesses, the Bible a collection of honorable, but still primitive legends which are nevertheless pretty childish. No interpretation no matter how subtle can (for me) change this. These subtilised interpretations are highly manifold according to their nature and have almost nothing to do with the original text. For me the Jewish religion like all other religions is an incarnation of the most childish superstitions.”
It doesn’t matter at all if certain historical figures believed in God or not. My point here is simply to highlight Comfort’s intellectual laziness and deceptive tactics. He does not appear to be interested in getting to the bottom of any question, but rather simply latching onto any superficial point that he can exploit.
Comfort does serve one purpose, however, as an intellectual buffoon. His work is a great way to study logical fallacies and for the novice critical thinker to sharpen their skills. Take a look at the video and see how many ways you can deconstruct Comfort’s arguments and strategies. I would almost believe that Comfort is a parody of himself – a character used to expose the tactics of fundamentalists. The truth is probably simpler.
It’s always troubling to hear tragic stories such as this one – a New Zealand woman, Yvonne Maine, died of a tumor on her head because she refused to be treated by mainstream doctors. The lesion started as a small cyst, and if treated early, according to testimony, could have been cured. However Maine delayed treatment until the cyst had grown into a large cancer eating through her skull. By the time her daughters were finally able to drag her to a doctor only palliative treatment was possible and she died in 2010.
People are complex, and I’m sure there were multiple factors leading to Maine’s avoidance of treatment until it was too late. However, she was seeking treatment for her lesion by an iridologist, Ruth Nelson, and this appears to have been a major factor in Maine’s decision not to seek care.
The case is now before the Human Rights Review Tribunal. According to testimony by Maine’s daughters, she was afraid to go to the hospital because of the possible treatments they would recommend for her lesion – surgery, radiation, and chemotherapy. Instead she sought the services of a “natural” healer, Nelson, who practices iridology.
Iridology is the absurd practice of diagnosing problems and prescribing treatments based upon the flecks of color in the iris. I discuss iridology thoroughly here, but briefly it is a completely fabricated notion without the slightest bit of biological plausibility or evidence that it is based in reality. According to Maine’s daughter:
Taylor yesterday recounted treatments for the lesion used by Nelson including scraping and picking at the wound, using herbal poultices, colloidal silver and tapping on her forehead while reciting positive affirmations.
Any critic of unscientific medical practices is often asked, “What’s the harm?” The hidden assumption in this question is that the only type of harm is direct harm as a result of a treatment itself. If the treatment is harmless, then why care?
Direct harm is always easier to detect and understand, and has a greater emotional impact. Of the interventions above, the herbal poultice and positive affirmations were probably benign. Colloidal silver, if taken internally, can cause argyria – a graying of the skin. Scraping and picking at a cancerous tumor is generally not a good idea, and can lead to infections.
The greatest harm brought to Maine, however, according to the report is instilling in her a distrust of doctors and delaying proper treatment. Here there is a range of possibilities.
In my opinion, anyone putting themselves forward as a “healer” or any kind of health care provider has a duty to advise their clients/patients to seek proper medical intervention for any serious problem. This advice needs to escalate to strong advice, then insistence, as necessary. A practitioner, in fact, should refuse to treat someone unless they were also seeking proper medical care.
Otherwise the practitioner is enabling avoidance of proper care. In the case of Maine this avoidance was motivated by a fear of treatment and a distrust of doctors.
According to her daughters, this distrust was fostered by Nelson. This is probably the most common manner in which so-called alternative practitioners delay treatment in their clients, by fostering opinions about health, illness, and treatment that lead people away from science-based medicine. Even when they have a disclaimer – you should be seeing a real doctor for treatment also – the entire alternative philosophy instills unscientific ideas, often bizarre notions of health and disease, and a distrust of mainstream medicine.
According to reports Nelson took this even further. Maine’s daughters report that Nelson told their mother not to see a doctor, and they she would no longer treat Maine if she received genuine medical care. Nelson, apparently, denies these charges.
Even if these charges are not true, that should not let Nelson off the hook. That should not be the threshold for culpability – directly telling patients not to seek medical care. Not actively and strongly telling patients with possible cancer to seek proper medical care is sufficient to be guilty of neglect.
Further, again according to Maine’s daughters, she treated Nelson with reverence.
“Mum had a lot of faith in Ruth, she treated her a bit like a priest.”
This is the guru effect, the belief that a particular “healer” has special abilities, knowledge, or insight. I know mainstream doctors have a reputation for having a “god complex,” but honestly this rap is decades out of date. That is certainly not my experience today. In any case – no practitioner should be treated that way, mainstream or otherwise.
It’s OK to respect genuine expertise, but that also has to be combined with humility concerning our current state of knowledge and the complexity of practicing medicine. Gurus, on the other hand, want to be treated as if they were magical, that’s part of the schtick.
I hope Maine receives some justice, especially since this will likely protect the next victim of at least this one iridologist. I also hope this shines a light onto iridology in general (a complete scam) and serves as a cautionary tale for anyone thinking that magic is a proper alternative to science.
I frequently criticize science journalism for falling into one or more common traps – false balance, hyperbole, misleading framing, failure to put one study into the proper context, inappropriate extrapolation, and others. Here is one article discussing the relationship between gut bacteria and mental health that can be used as a textbook example of how not to write a science news story.
The article begins, as is unfortunately often the case, with an emotional anecdote. Journalists are taught to find a human angle to draw the reader in, and I get this. But this style is better suited to fluff pieces than serious science journalism.
There are multiple problems with this style as applied to a science topic. The first is, of course, that the story is anecdotal. We cannot know what the implications of this story are. It is likely highly selected – chosen out of many possible examples to be the most dramatic and emotionally appealing example of whatever story the journalist wants to tell.
In this case we are told the story of Mary who has severe refractory obsessive compulsive disorder (OCD). All the emotional hooks are there – her parents are desperate, all previous treatments have failed, and the doctor they are seeing (the focus of the piece) is their last hope.
The doctor, James Greenblatt, is presented as a maverick, almost a guru, who sees something no other doctor has seen. His ideas, specifically that gut bacteria are a major contributor to mental illness and can be treated with probiotics, are treated as prophetic, ahead of their time, and that they are in the process of being validated, which at this point is almost just a formality.
His treatment consists of drugs, therapy, and probiotics, but of course the probiotics get the credit for any improvement, which is described by the journalist as “miraculous,” thus completing the standard medical anecdote formula. In case you missed it, here is that formula:
- Sick patient no one can figure out or successfully treat
- Desperate family/parents
- Maverick doctor with unusual treatment ideas
- Miraculous response to treatment
- Reporting of preliminary and cherry picked research as if the conclusions are inevitable or obvious
- Token skepticism optional.
- Finish with an emotional flourish that immediately negates the token skepticism.
This is fluff journalism inappropriately applied to science topics typically by people who are not trained science journalists.
Probiotics for mental health
What about the topic itself – does the bacteria that colonizes our GI system have a dramatic effect on brain function, including mental illness? At present this is an intriguing idea with some promise and preliminary evidence, but that’s all. It is very unlikely that intestinal flora have as much impact as the article suggests, and there are numerous other factors that are well established, such as genetics and environmental factors.
The research cited in the article is mostly animal research, which essentially shows that mice with certain GI flora have higher levels of stress hormone. That is a plausible simple mechanism – increased levels of cortisol raise the overall level of stress, which could exacerbate things like OCD or anxiety. Exacerbating a pre-existing condition is not the same as causing that condition, however. Even this relatively simple effect is not established in humans, who, it turns out, are not mice. (Animal research is legitimate, but caution is always recommended in extrapolating to humans, especially in psychology studies.)
Some of the studies also do not use probiotics but fecal transplants to reconstitute the gut biome of the mice being studied. This cannot be extrapolated to probiotic use (I’ll discuss this more below).
The article author, Carrie Arnold, mentioned one human study, although the link she provided was to the wrong study. I did manage to track down the study to which she referred – a study in women exposed to fermented milk with four probiotics, milk without probiotics, and no intervention (number of subjects in each group 12,11,13 respectively). They found that emotional response to faces as measured by fMRI was decreased in the probiotic group.
The usual caveats apply – this was one study, the sample size was very small, and fMRI scans (functional magnetic resonance imaging) is a tricky technology that requires great care and controls, and lots of averaging to get a signal out of the copious noise. No reliable conclusions can be drawn from one small fMRI study.
To summarize – the state of the research is very preliminary, mostly involves animals, the one human study is small and not much can be concluded from it, and often the interventions are more extreme (fecal transplants) than simply taking a probiotic product. Also the outcomes are difficult to interpret and we may just be seeing basic physiological effects on the brain.
For example, I already mentioned stress hormone activity. Gut bacteria might also plausibly affect glucose metabolism, or aspects of the endocrine system such as pituitary function. What this means is that gut bacteria likely do have a primary effect on some basic physiological functions of the body, which in turn can secondarily affect brain function in terms of mood, anxiety level, and other basic emotions.
The evidence does not point to a direct effect of gut bacteria on brain wiring or function. It can be explained more simply as just the brain responding to the physiological environment of the body (nothing new or surprising). Some of the results may be as simple as animals being in a bad mood when their tummy aches, but I’ll grant that it’s likely there is more to it than that.
Even if we grant that the constitution of bacteria in the GI system has an indirect effect on stress, anxiety, and emotions it still remains to be seen if current interventions have a significant effect on the GI flora. The evidence so far warrants caution. Mark Crislip wrote an excellent review of this topic on science-based medicine. In short, the species of bacteria that make your GI system their home exist in a stable ecosystem. It is very difficult to alter that ecosystem by adding one or a few probiotic species. The new species simply get edged out by the established species., and the existing equilibrium is maintained.
Therefore, if we do discover a relationship between GI flora and mental health, we currently don’t have the knowledge or technology to do much about it.
All of this means that existing probiotic products and interventions are very unlikely to have a significant effect on the treatment of any mental health issue. In any case, there are no clinical trials demonstrating the efficacy of probiotics in mental disorders. Especially given the preliminary and implausible nature of the basic science, such definitive clinical efficacy trials would be needed before any health benefit claims for specific probiotic products would be justified.
In contrast, Carrie Arnold characterized the situation with this paragraph – easily the worst in her piece:
Although plenty of questions remain, the benefits of using probiotics to treat human behavior are becoming increasingly obvious. Yogurts like Dannon’s Activia have been marketed with much success as a panacea for all of our intestinal ills. Other probiotic supplements have claimed to support immune health. Probiotics’ potential to treat human behavior is increasingly apparent, but will manufacturers one day toss an anxiety-fighting blend into their probiotic brews?
She is essentially using marketing claims to justify the scientific conclusion that the benefits of probiotics are “increasingly obvious.” This, of course, is absurd and flies in the face of recent history. Antioxidant claims, for example, vastly exceeded the evidence and now it seems that the hype of antioxidants was entirely misguided. Such marketing claims (especially in the unregulated market of supplements) tend to be premature, over-hyped, and ultimately wrong.
Conclusion
When I write about probiotics I always feel compelled to point out that I have nothing against the concept. I actually think that we are at the early stages of discovering that the bacteria that are symbiotic with humans play a large role in our health. They are therefore potentially a useful area of research to explore this relationship, and figure out ways to improve health by altering the bacteria that live on and inside us.
Like any single approach to health or new technology, however, early hype tends to vastly exceed the reality. What is likely to be just one more complex and limited tool in our box is talked about as if it will be a panacea. While scientists are still trying to figure out the “ifs,” the sensationalist media is presenting future scientific knowledge as if it is inevitable and already known. The point of research is not to demonstrate that something is true but to ask if it is true, and until that research is done, we truly do not know. Further, most new ideas tend not to be true, or to be far more limited than initial enthusiasm would suggest.
This is now a common pattern. In the decade or two when a new scientific idea in medicine is being worked out, and may or may not pan out as a good idea and successful treatment, the hype surrounding this new idea is exploited to sell snake oil. Stem cells are an exciting idea, but current stem cell clinics are fraudulent. Antioxidants were an interesting idea for an intervention, but as our knowledge deepened it became apparent that they were more of a double-edged sword than elixir of life. Viral vector gene therapy will likely be an important treatment option, but the technology has proved trickier than we imagined, to the tune of decades of further research.
Probiotics are still in this early phase as well. Existing treatments and products, according to the research currently available, range from worthless to perhaps having a minor benefit in certain specific situations. This is a useful area of research, but it remains to be seen what the ultimate potential of probiotic therapy will be, what level of interventions will be required, and how long this will all take.
I’m sorry guys, I didn’t know either until recently. My family had ALWAYS used aloe. Even last summer I owned an aloe plant and was rubbing sticky green plant remains all over myself in vain. Aloe is used in EVERYTHING and yet there is no scientific evidence for its use as anything except a mild laxative. Unless of course you bought the aloe vera WITH lidocaine, in which case you really only wanted the lidocaine to ease the pain. Go look for yourself, all the red flags are there; No active ingredient, Not FDA approved, marketed as “dietary supplement”, advertised as self-evidently “naturally healing”, and used in plenty of alt med and sham treatment circles as a cure-all. In any randomized, double-blind evaluation they are no better than a placebo or the study is so poorly done that no conclusion can be drawn which means IT PROBABLY HAS NO EFFECT.
“But it’s naturally healing!”
- is an Appeal to Nature logical fallacy, and it doesn’t mean anything as nature has some deadly plants too.
“But it’s been used for 6000 years!”
- is an Argument from Antiquity logical fallacy, and only means it hasn’t worked for thousands of years.
“But it hydrates the skin!”
- So does water, and jello, but they don’t cost #10 per bottle. Aloe has not been shown to provide any additional relief than any other liquid/lotion/gel, despite being fraudulently marketed as a “remedy”.
ADDED: “I use it and it feels good!”
- Ironically the most common response, even from skeptics. OF COURSE IT FEELS GOOD. Anything cool on a sunburn feels fantastic. This is the exact same retort we hear in defense of ___________ (insert pseudoscience). The point is that it does not matter that the product has aloe in it, it’s irrelevant. You could replace aloe with cottage cheese, and the effect would be the same. But our families used aloe dammit! THIS IS AMERICA!
Same story with calamine, a chalky ‘anti-itch’ used for anything from bugbites to poison ivy, though you will remember calamine most vividly from when your parents dotted your chicken pox with it and stuffed your hands into oven mitts. DID IT MAKE YOU ITCH ANY LESS? No.
I was clued in about calamine after a camping trip when Abbey covered my poison ivy rash with it. I looked up the active ingredient on the side and it was.. calamine? What was the real ingredient? Turns out its the same ingredient of sunblock, which by any logic would mean that most sunblocks are also anti-itch creams. Much the same as aloe, calamine is a protectant that may help prevent bacteria from entering, and help dry out the skin, but little else. Much like aloe, we associate calamine with anti-itch because many effective creams have medicine AND calamine as a protectant. What you really want is benadryl or a similar ACTUAL MEDICINE.
When a new company is formed, it's usually just the owner, possibly some partners, and a small staff. As they figure out how the business is to be run, they come up with their own ways of doing things. Over time, the staff grows, and more rules are created about how this or that is to be done. Eventually, it reaches critical mass, and all of these rules get quantified into written guidelines. Sometimes this can be a good thing. For example, coding style guidelines, if done correctly, can be a good thing.
Unfortunately, beyond a certain point, the company becomes bureaucratic, and the folks making the rules tend to be insulated from the bigger picture. People start clarifying rules to add finer grained detail. To the point of lunacy. You get stuff like instructions on whether of not to put a space before a semicolon; in which corner of the page a staple should be used, and at what angle it should be to the page, or how many sheets of TP to use for #1 vs. #2, and whether you should choose one ply or two ply. The rules start to resemble a mindless automaton, blindly forging ahead, without thought, sensibility or sentience. It's enough to suck the life out of any well-meaning effort.
Sadly, you also tend to get people whose sole purpose is to ensure that everyone complies with the rules. Whether or not they make sense. Regardless of context. Common sense and rational thought have no place in the process. Resistance is futile.
However, a resourceful engineer can always turn it around, use the rules to his advantage, and defeat the machine!
Derek K's company was a small branch of a much larger company. His team was in charge of processing and shipping whatever was sold each day. Most of the staff used a custom application to assist in this endeavour. It had originally been written in a language Derek had never heard of, was error prone and required manual fixes to the data before it could be run. While the program itself only took around five minutes to run, those manual fixes ended up wasting about a half an hour of everyone’s morning.
The larger company announced plans to create a new version of the program; one that would eliminate all the manual data fixes. Derek's team members cheered and waited with bated breath. Just two months after the announcement, the new software was delivered, and it actually had the promised feature: manual fixing of data was no longer required! But there was a new problem. It took over an hour to run.
After the program finished reconciliation, they found mistakes in the data that needed to be manually corrected and the program
needed to be run again (so much for progress). With the old program, two or three cycles of fixing the data and rerunning the program were usually required, taking about an hour in total. With the new program, running it two or three times meant two or three hours. Everything these staff members did was dependent on getting the data ready to use. Losing that much time meant people were working overtime to get orders out, and some of them were going out late enough to miss the shipping deadlines. Late shipments meant unhappy customers.
Complaints were sent out, but the crack engineering squad from the larger office sent a global message stating that they had investigated the code, that “there was a lot going on under the hood” and they would be unable to improve the speed. A request to go back to the old program was denied, as “the data conversion was permanent.” Derek decided to take a look at the code.
After spelunking through the depths of the program, he found a for-each loop going through a collection to look for a matching item. Derek noticed that there was no exit for a match, so he added a break to the loop. After running a test, the program was running in half the time! Derek shrugged this off as a simple oversight and committed the change with a comment about the time save.
He’d just saved at least an hour for most people, if not more. Derek then began to dig further into the code, but before getting
anywhere significant, an email hit his box: “Breaks from a loop is poor practice and is not allowed in any code. Please see 'Coding Practices' document, 'Loops' on page 23, part 3, paragraph 4.” Dumbfounded, Derek checked the codebase, and sure enough his change had been reverted. He shrugged off the ridiculousness of it, ripped out the for-each loop, replaced it with a while-loop, and checked that in instead, with a similar time improvement, again commenting about the time save.
Just a few minutes later, another email arrived: “While loops are not as efficient as the for..each loop, and should be avoided whenever there is an opportunity to use a for..each loop. Please see 'Coding Practices' document, 'Loops' on page 23, part 2, paragraph 2. PLEASE READ THE CODING PRACTICES DOCUMENTATION.”
Derek decided a walk would be a good idea before checking to confirm that his code had been reverted yet again. Not knowing
what else to do, he decided to investigate the code further. Eventually, he figured out that the original loop was being run more than once – it was using a loop to search through a list of about 150,000 items - and it was being called around 20,000 times.
Derek converted the list into a hash map, completely blew away the loop, and tested the changes. The entire program now
ran in about a minute. He checked in the changes, making sure to put in the comments: “Make sure to use the right kind of
collection. Please see 'Coding Practices' document, 'Collections' on page 42, part 4, paragraph 1.”
That piece of code was never reverted.
[Advertisement] Make your team a DevOps team with BuildMaster. Pairing an easy-to-use web UI with a free base platform, BuildMaster gets you started in minutes. See how Allrecipes.com and others use BuildMaster to automate their software delivery.
Jeg skrev for et par dager siden bloggposten «Aspartam-astroturfing?» om alle de anonyme og fiktive bloggene som var dukket opp i løpet av sommeren med positive bloggposter om aspartam. En leser i kommentarfeltet mitt sjekket et av domenene, og fant at eieren av domenet var Andreas Voniatis.
Voniatis er grunnlegger av selskapet Alchemy Viral, et britisk selskap som blant annet tilbyr såkalt «Reputation management», hvor de altså bidrar til å pynte på søkeresultater og informasjon vanlige folk finner når de søker opp en person som kanskje har gjort noe dumt. De kan også hjelpe med å plante merkenavn og relevante søkeord på nettsider med positiv kontekst, slik at disse hjelper på salget til et produkt. Selskapet tilbyr også søkemotoroptimalisering og andre tilsvarende tjenester som hjelper kunder å fremme sin merkevare på nett.
Jeg sendte derfor en mail til Alchemy Viral:
Hi!
I’ve recently discovered that your company seems to be behind a series of fake blogs writing positive blog posts about the artificial sweetener aspartame. All of these blogs link to my blog, where I’ve written extensively on this topic.
I’m curious about what your mission is. Is this some kind of astroturfing on behalf of a company selling aspartame? Or is it some kind of Pagerank-manipulation going on?
I går fikk jeg et svar fra Voniatis selv der han ba meg ringe ham så han kunne forklare. Av ukjente årsaker klarte jeg aldri å få ringt ham på det London-baserte telefonnummeret han oppga, så vi avtalte å ta praten på Skype heller. Det gjorde jeg tidligere i dag, og det var en hyggelig og relativt interessant samtale.
Skype-samtalen
Voniatis innledet samtalen med å si at det av naturlige årsaker ikke var så mye han kunne si om saken. Jeg vet ikke hva disse «naturlige årsakene» var, men i mitt stille sinn tenkte jeg at det skyldtes hans forpliktelse til å beskytte en klient. Men det han deretter fortalte meg gikk i en helt annen retning. Han sa at han hadde en norsk venninne i «høyere utdanning» som trengte noen domener/blogger for å legge ut noe info. Han tilbød henne derfor tilgang til noen av sine domener til dette formål. Han ante ikke hva hun skulle med dette, og han kunne ikke formidle noe kontaktinformasjon til henne.
Hvis jeg tolket Voniatis korrekt, var dette i utgangspunktet bare en privat vennetjeneste, ikke noe som ble gjort på vegne av hans selskap. Men jeg var nysgjerrig på denne «norske venninnen» hans, så jeg spurte ham om hvorfor alle bloggene var på dansk hvis hans venninne var norsk? Da ble han litt paff og spurte om de virkelig var det? Ja, sa jeg. Alle bloggene er skrevet på dansk. Så spurte han igjen hvor jeg var fra, og jeg sa at jeg var fra Norge. Deretter sa han bare at han ikke hadde noe svar på hvorfor bloggene var på dansk …
Jeg spurte deretter om hvorfor han trodde hun hadde opprettet så mange falske blogger med falske forfattere. Han spurte hva jeg mente med «falske forfattere», og jeg forklarte at ingen av forfatterne eksisterte i virkeligheten. At et google-søk på navnene ga null treff, selv om de hevdet å være profilerte skribenter i ulike online-magasiner. Han svarte da at alle forfatterne var ekte, det var hans venninne og noen av hennes venner som hadde skrevet bloggpostene, men de hadde bare endret navnene sine for å være anonyme.
Særlig.
I følge forfatterinformasjonen hevder de alle å stort sett å være godt kjente mediepersonligheter og skribenter, eller helt vanlige bloggere, så at de alle sammen skulle oppgi fiktive navn virker utrolig lite troverdig. Det er spesielt lite troverdig ettersom alle forfatterpresentasjonene er uhyre detaljerte, med navn på både ektemake, barn og kjæledyr. Hvorfor være så detaljerte om man likevel oppgir fiktive navn på alle? Hvorfor gjøre et nummer ut av hvor profilert og kjent man er, og så oppgi falskt navn slik at det ikke gir noe tyngde likevel? Jo mer jeg pratet med Voniatis, dess mer fikk jeg følelsen av at han rodde og ga meg falsk informasjon.
Domenene og flere blogger
Bloggene jeg har funnet og som jeg omtalte i forrige bloggpost er lagt ut på følgende fire domener: kaeredagbog.dk, mintalerstol.dk, horthort.dk og min-sandhed.dk. Alle er registrert av Voniatis den 26. juni i år. Alle er på det danske toppnivådomenet .dk, så at Voniatis skulle være overrasket over at bloggene var skrevet på dansk, virker mistenkelig. Det ser heller ikke ut til å være domener han hadde tilgjengelig fra før og som hun kunne bruke, men derimot domener opprettet spesifikt til dette formål.
Litt mer søking på selve domenenavnene viser at det er opprettet enda flere blogger som alle er positive til aspartam, men som ikke lenker til min bloggpost. Derfor har jeg ikke sett dem før jeg nå søkte etter dem spesifikt.
Se for eksempel på kaeredagbog.dk. Her finner vi også bloggposten «Mine børn må godt få aspartam» på bloggen «Benjamins Blog». På samme domene har vi også «Anne Mettes journal» og «Evas mening» som foreløpig ikke har lagt ut annet enn en presentasjon av seg selv med mistenkelig likelydende form.
Et søk på nettsider tilknyttet mintalerstol.dk viser bloggposten «Aspartam kan hjelpe mange» på bloggen «smedgaards skriverier». Men vi finner også de to tomme bloggene «Hannes ideer om verden» og «Espen Andreas Holm», hvorav førstnevnte har den samme kjente forfatterpresentasjonen, og sistnevnte er helt tom.
Vi fortsetter med domenet horthort.dk og finner bloggposten «Aspartam hjalp mig til at ændre min livsstil» på bloggen «Kristians Kobenhavnskronik». I tillegg er det en tom blogg som heter «Per Hansen mener» med den vanlige forfatterpresentasjonen av en vellykket familiemann med stort fokus på ernæring og helse.
Vi har altså totalt 12 bloggposter som alle handler om aspartam, og fem tomme blogger hvor det sikkert vil dukke opp en aspartam-positiv bloggpost med tiden. Alle er hostet på domenene eid av Andreas Voniatis i Alchemy Viral. Alle bloggerne har enten kun en bloggpost om aspartam, eller de er tomme, med unntak av en forfatterpresentasjon. Alle tekstene har mer eller mindre samme innhold. Alle forfatterpresentasjonene er fiktive og forsøker å gi inntrykk av at den som har skrevet bloggpostene er vellykkede familiemennesker med stor kunnskap om helse, ernæring, trening, journalistikk og media.
Spekulasjoner
Dette hadde egentlig vært uproblematisk om ikke Andreas Voniatis faktisk innrømmet å kjenne til bloggene, men bommet på opphavslandet, og etter min mening må ha løyet om hvem som har skrevet dem. Det virker nemlig svært lite sannsynlig at hans «norske venninne» oppretter en dansk blogg om aspartam, og får 16 av sine danske venner til å skrive nesten likelydende aspartam-tekster under fiktive navn fordelt på fire domener. En slik interesse for aspartam grenser i så fall til det fanatiske i vennegjengen hennes…
Nei, dette er juks, og min teori er at Voniatis betaler noen «ghostwritere» til å skrive falske blogger for å gi positiv informasjon om aspartam i Danmark. Den hypotesen styrkes av at Alchemy Viral faktisk har utlyst stillinger som skribent med dansk skriftmål. De opererer altså i det danske markedet med danske skribenter. Dette er ikke ulovlig, og hensikten med denne bloggposten er ikke å direkte kritisere Alchemy Viral for sin virksomhet. Det handler mer om nysgjerrighet og en interesse for å synliggjøre metoder som brukes, slik at mine lesere kan være mer kritiske til denne type informasjon i fremtiden.
Hvem er kunden hans? Coca Cola? Det er umulig å vite, men ettersom han diktet opp en åpenbart falsk historie da jeg spurte ham om bloggene, må nok sannheten være at det finnes en betalende kunde som ønsker å forbli anonym. Dette er garantert astroturfing:
Astroturfing is the practice of masking the sponsors of a message (e.g. political, advertising, or public relations) to give the appearance of it coming from a disinterested, grassroots participant. Astroturfing is intended to give the statements the credibility of an independent entity by withholding information about the source’s financial connection. The term astroturfing is a derivation of AstroTurf, a brand of synthetic carpeting designed to look like natural grass.
Astroturfers use software to mask their identity. Sometimes one individual operates over many personas to give the impression of widespread support for their client’s agenda. Some studies suggest astroturfing can alter public viewpoints and create enough doubt to inhibit action.
Det er i så fall ikke første gang Coca Cola benytter seg av astroturfing for å markedsføre et sukkerfritt produkt. Men det kan selvsagt være hvem som helst som har interesse i at folks holdning til aspartam og dermed produkter med kunstige søtningsmidler blir mer positive. Det er kanskje forståelig ettersom det skrives så uendelig mye uvitenskapelig og direkte feilaktig tull om nettopp aspartam.
Det første søketreffet jeg får på aspartam i danmark er nettopp en skremselsartikkel om hvordan aspartam gir kreft og utløser en hel rekke sykdommer hos mennesker. Disse påstandene er feil, noe jeg ha gått grundig gjennom i mine bloggposter om stoffet. Hvis all denne desinformasjonen om aspartam som spres hyppig i sosiale medier har gitt synkende salg av lettbrus, så kan det nok være verdt å investere noen danske kroner i å bedre ryktet ved hjelp av litt falsk grasrotaktivisme fra Alchemy Viral.
Konklusjon
Jeg er sikker på at Andreas Voniatis har Google søkeord aktivert på sitt navn slik at han får varsling når denne bloggposten legges ut. Jeg er spent på hva en mann som jobber profesjonelt med å pynte på ryktet til kjendiser og merkevarer vil gjøre når han skal beskytte seg selv. Det kan jo bli interessant å se … Vil de danske bloggene forsvinne? Vil han ta grep for å påvirke min bloggs synlighet slik at ikke denne informasjonen dukker opp når folk googler hans eller firmaets navn? Vil han kontakte meg igjen? Det vil tiden vise. Det er dessverre skremmende hvor mye makt man har hvis man kan manipulere folks søkeresultater.
Dette er uansett en påminnelse om at det alltid kan være lurt å være kritisk til «privatpersoner» som skriver positivt om en merkevare eller produkt. Eksisterer vedkommende i det hele tatt? Er de den de gir seg ut for å være med tanke på kvalifikasjoner og intensjoner? Har de skrevet andre ting som kan gi dem troverdighet og objektivitet? Jeg har selv skrevet positivt om aspartam med solide referanser til forskningen, så hvorfor ikke være skeptisk til meg? Det skal du selvsagt være, men jeg har også skrevet rundt 1500 andre bloggposter i samme blogg over flere år, jeg har skrevet mye for andre kjente og seriøse publikasjoner, jeg er en person som er svært synlig i sosiale medier, og jeg er en person som man lett kan sjekke identiteten og kredibiliteten til.
Denne aspartam-saken er et eksempel på at astroturfing synes å være høyst reellt, og at profesjonelle aktører tjener penger på å tilby slike tjenester. Jeg er nysgjerrig på om noen klarer å grave frem mer informasjon om denne saken, og i så fall håper jeg dette deles i mitt kommentarfelt. Kanskje det blir enda en bloggpost med tiden hvis nye avsløringer dukker opp? Jeg håper det.
Oppdatering:
Jeg kom tilfeldigvis over denne artikkelen skrevet av Voniatis selv. Her kan man lese:
Now there we know where we are getting to, content that speaks the language of your customers is very important because it communicates trust. That means hiring native speakers from that country that have a talent for persuasive writing. The writer of course must understand your product and buy into the company or brand in order for their passion to show through the landing page copy. Let us not forget also the content is even more persuasive if is hosted on a website domain that matches the country. So if you’re selling to the Spanish market, the most appropriate option is to build a Spanish site on a .es domain.
Hm, høres kjent ut …
Oppdatering 2:
Så ble jeg, nesten som forventet, oppringt av Andreas Voniatis fra Alchemy Viral som hadde oppdaget bloggposten min (21.08.2013 kl 16:35). Men det var en ryddig og grei samtale, og selv om han var litt overrasket, så syntes han det var etisk sett greit og han var ikke irritert over saken. Han ville bare ha en chat og lovet meg en øl om han kom til Norge noengang ;-)
Likevel skyldes nok hans overraskelse at han ikke helt hadde gjort leksene sine. I min opprinnelige henvendelse til ham per e-post skrev jeg at jeg blogget om saken. Dette gjentok jeg også i Skype-samtalen med ham. Likevel hevdet han å ikke ha fått med seg at dette var noe jeg skrev om. Derfor var han altså litt overrasket over bloggposten. Men han skjønte at jeg hadde rett i at jeg hadde gitt ham all informasjon og ikke hadde vært uredelig mot ham, og at jeg heller ikke hadde skrevet noe i bloggposten som han reagerte på, så da var alt egentlig greit.
Han sa likevel at han ennå ikke hadde lest bloggposten (vha Google Translate), så egentlig vet han vel ikke helt hva han uttaler seg om. Han har vel bare sett navnet sitt og «aspartam» og skjønt at dette var min blogg og relatert til samtalen i går.
Satser på at jeg unngår søksmål. De er så slitsomme.
Amazons Kindle er de facto-standarden for ebøker. Likevel har norske forlag holdt Kindle på så lang avstand som mulig så lenge som mulig. Inntil nå.
Igår fortalte forlaget Aschehoug, ett av de tre store norske, i nyhetsbrevet «Aschehoug åpner opp for Kindle-brukerne» at de gjør akkurat det: Åpner opp for Kindlebrukerne. De gjør ikke døren høy og porten vid, og det er en grunn til at de skriver «Kindle-brukerne» og ikke «Kindle». Men det er absolutt et skritt i riktig retning. Jeg skal straks si litt mer om det, men først noen betraktninger rundt Kindle og norsk forlagsbransje:
Et vinnende lag
Amazons Kindle er med god margin verdens mest velfungerende økosystem for å lese bøker som ikke er trykket på døde trær. Dels fordi bokhandel-løsningen er svært vellaget, dels fordi selve lese-dingsen er svært vellaget, dels fordi prisprofilen er sympatisk – særlig sett fra høykostlandet Norge –, men kanskje hovedsaklig fordi Kindle lenge har vært gullstandarden, slik at utvalget i bokhandelen er glimrende, den økonomiske ryggraden for å videreutvikle er sterk, og selve lesebrettet er i stadig utvikling.
Kindle Paperwhite og Gen 2 side ved side
Den Kindle’n jeg har nå, Kindle Paperwhite, tilhører den femte generasjonen, og fremskrittet fra min forrige Kindle, en Kindle 2 fra 2009 er stort. Dessuten har de vært så flinke at de har laget en app jeg har på både iPaden og telefonen, så om jeg ikke har med meg Kindle’n, kan jeg likevel lese videre i samme bok på samme sted på en annen dings. Og når jeg atter er gjenforent med Kindle’n min, vet den hva telefonen og jeg har lest mens jeg ventet på trikken.
Et tapende lag
Den eneste svakheten jeg (som forbruker) ser i Kindle-økosystemet, er at noen forlag, deriblant de norske, har fryktet konsekvensene av å bli en del av systemet, og derfor har valgt å stå utenfor, mens de har klønet med ulike alternativer – som alle har vært betydelig svakere enn Kindle-systemet.
Hvis vi gjør det tankeeksperimentet, hvis vi skulle brukt Kindle og hatt en god løsning, måtte vi lagt inn alle bøkene våre – lagt alle bøkene i en proprietær butikk, der du er låst inne i én butikk og dens løsninger, om vi skulle levd opp til forventningene.
Det ville betydd at vi la hele bokomsetningen inn hos én bokhandel i USA. De har endelig fått noe konkurranse, men de har hatt 80% av omsetningen i mange år.
I morges retweetet jeg Mike Shatzkin som sa at nå er papirbokrettighetene en sekundær rettighet. Det er en lang sak, men nå har altså Amazon kjøpt ut den første forfatteren med det digitale som punkt 1.
Det er ikke nødvendigvis noe gærn’t i dette, men man må isåfall gå all-in hos Kindle, det vil ikke jeg gjøre som norsk forlegger.
Norske forlag eier – litt som i Det Ville Vestens gruvebyer – nemlig også bokhandelkjeder; i 2012 hadde de forlagseide kjedene 73% markedsandel av allmennbokinnkjøpene for 2012, ifølge tall fra Bokhandlerforeningen. Muligens synes de det er dårlig for businessen å gi avkall både på ett av forjenesteleddene og kontrollen det gir å selv drive butikken.
I Get Along Without You Very Well (Except Sometimes)
Det er ikke noe massivt problem for meg. Jeg leser engelsk uten å merke meg ved det, og det er ikke vanskelig å finne engelskspråklige bøker som dekker mine behov, både faglig og for ren adspredelse. Skulle jeg behøve å lese en bok som bare foreligger på norsk, klarer jeg alltid å gå omveien om papir, selv om jeg tar meg i å savne mulighetene for å ta notater, for å ta screenshots (riktignok bare i appen – det kan jeg gjøre både med appen og den nye paperwhite-kindle’n min, forteller Øyvind på Twitter), for å lese videre fra telefonen og for direktekoblingen mellom en stor fet ordbok og enkeltordene i teksten jeg leser.
Å kjøpe en egen dings for å lese norske bøker, eller å kun kunne lese fra mobil/iPad er ikke aktuelt for meg. Jeg vil ha elektronisk blekk-skjerm, lang batterilevetid, lav vekt og fravær av distraksjoner fra andre apper når jeg setter meg til for å lese. Jeg har selvsagt kunnet klumse meg rundt ved å konvertere en norsk ebok til et format Kindle’n min leser og sende den på mail. Men det har vært for mange operasjoner til å forsvare innsatsen.
Jeg tror problemet er større for norske forlag, for norske forfattere og for norsk som språk generelt. For forlagene fordi jeg er langt mindre i kontakt med litteratur de utgir, enten den er originalt norsk, eller oversatt fra finsk, kinesisk eller er på engelsk fra forfatterens hånd. Norske forlags mellommann-rolle svekkes litt hver eneste gang jeg dropper norske forfattere eller norske oversettere. Når det gjelder norske forfattere, finnes det opptil flere fine eksemplarer, men få som er så uerstattelige at jeg ikke like godt kan lese en utenlandsk istedet.
Les dette, Hadia
Og så er det dette med norsk språk i det litt større perspektivet. Følg godt med nå, norske kulturpolitikere: Jeg vil anslå at andelen norsk tekst jeg leser i løpet av en dag er gått ned fra 70-80% til 30-40% de siste ti årene. Kindle’n bærer selvfølgelig ikke noe hovedansvar for dette, Twitter og utenlandske nettmedier drar mye av lasset. Men mesteparten av det jeg leser mer konsentrert, det leser jeg på Kindle. Dermed er min dybdekontakt med språk stadig sjeldnere med norsk. Og dette gjør at jeg stadig oftere tar meg i å tenke på engelsk. Om flere har det slik, er jeg ikke sikker på om dette er sunt for norsk språk og kulturell egenart på lengre sikt.
Jeg ser jo at det å melde seg inn i et stort, velsmurt og fungerende system kan ha konsekvenser, all den tid det er skapt i klodens største kulturimperium – USA. Men jeg tror – litt blåøyd kanskje – at norsk litteratur vil komme styrket, ikke svekket ut av å være mer tilgjengelig – om enn på andres premisser.
Endelig en bok på norsk
Og pengene
Jeg pleier å betale 10-15 dollar for en bok i Kindle – altså rundt 75 kr. En nyutgitt bok i Aschehougs ebokhandel ligger på 2-300 kroner på grunn av fastprisavtalen. Jeg kan til en viss grad forstå prisnivået. Norge er et land hvor vi tjener mye penger og betaler mye for ting. Det føles av og til som en god sirkel, av og til som en ond sirkel, men det er ihvertfall sånn. Og det er ikke så veldig mange på verdensbasis som er interessert i norskspråklige bøker; det er oss her på berget og noen black metal-fans nedover i østeuropa. Alt dette betyr at priser blir høyere.
For meg er det helt OK å betale 2-300 for den nye boken til en forfatter jeg kjenner og har lyst til å lese. Det kan jeg gjøre uten å få vondt i lommeboken. Men jeg ville aldri kjøpt en bok for å se om jeg kanskje likte den. Det gjør jeg derimot på Kindle’n min hele tiden.
I sommer har jeg kjøpt 8 bøker. Det er bare én av dem jeg ville betalt 2-300 kroner for uten å vite mer om den. Sett opp mot dette er 8 x 75 kr faktisk 600 kr. mens én sikker bok til 2-300 kroner er 2-300 kr. Jeg tror de som har bestemt seg for at fastpris-systemet er best kanskje ikke har smakt nok på regnestykker som dette. Men det er et sidespor.
Nå på Kindle
Nå har dere en røff oversikt over hva Kindle er, og hvorfor det å holde seg unna plattformen etter mitt syn er et ustrategisk trekk. Som første forlag av noe format i Norge, gjør Aschehoug et lite grep for å tilrettelegge for Kindle.
Det har vært teknisk mulig å konvertere bøker fra formatene som brukes av norske forlag til Kindle, men prosessen har vært så tungvint at det ikke har vært aktuelt for meg, ihvertfall.
Den har vært slik for en registrert bruker:
->Finn bok i norsk ebokhandel ->legg den i handlevognen ->sjekk ut ->betal med kortdetaljer og bekreftelse via mobil/kodebrikke ->last den ned ->konverter den til MOBI-format ->send den på mail til kindle’n din ->les
Til sammenlikning fungerer Kindle-kjøp slik for en registrert bruker:
->Finn bok på amazon.com ->trykk på «Buy it now with one click» ->les
Nå har Aschehoug laget en tjeneste der du kan registrere Kindle’ns unike mailadresse, og så håndteres konverteringen og oversendingen til Kindle’n din relativt automagisk. Det er noen småsvakheter, men la oss ta de gode nyhetene først:
Slik gjør du det
Prosessen med å finne emailadressen til Kindle’n din og å sette opp Aschehoug som godkjent avsender er litt knøvlete (dette er Amazons skyld), men her er det en step-by-stepguide. Når du har gjort dette én gang, trenger du ikke gjøre så mange av trinnene om igjen.
Når oppsettet er ferdig, får du opp en liten «send til Kindle»-knapp ved siden av boken på «mine ebøker»-siden din. Når du trykker på den, går det en liten stund og så dukker boken opp under «docs» på Kindle’n din.
Og når den først er der inne, oppfører den seg mer eller mindre som en ekte Kindlebok: Leseopplevelsen er svært lik, man kan bla frem og tilbake, velge fontstørrelse, bakgrunnsfarge, markere tekst, sette bokmerker, og markeringene dukker opp under «my notes and marks».
Såkalt Sosial DRM i aksjon
Dette er forskjellen på å kunne bruke en ebok og å ikke kunne bruke en ebok. Derfor vil jeg gjerne klappe i hendene i 2-3 sekunder for de som står bak dette fremskrittet. Men så forstummer applausen.
Så da er alt fryd og gammen?
Nei. Ikke alt. Tre ting plager meg. For å ta det minst dramatiske først: En ting jeg savner, er ordboken, som definerer ord og begreper jeg ikke forstår eller vil vite mer om. Kindle er satt opp med et fint utvalg inkluderte ordbøker for større internasjonale språk. De fungerer slik at om jeg lurer på et ord, trykker jeg på det og får opp en definisjon. Det virker ikke når man ikke har en norsk ordbok, og den norske ordboken er vel på et norsk forlag, og dermed effektivt blokkert.
Prosessen med å kjøpe en bok er unødvendig tungvint. Jeg er bortskjemt av velfungerende Amazon, som er slik konstruert at om jeg har lagt inn kredittkortdetaljene mine én gang, så er det ett enkelt klikk som skal til fra jeg ser på boken til den er på vei til min Kindle.
For å kjøpe en bok hos Aschehoug må jeg klikke 11 ganger (og vente en stund på at nye sider laster mellom endel av klikkene), men – mer komplisert – jeg må legge inn alle kortdetaljer, 16-sifret kortnummer, 3-sifret CVC2-kode, fullt navn, vente på SMS, finne frem telefonen når SMS’en måtte finne det for godt å dukke opp og korttidsmemorere en 6-tegnskode typ GZ4QKT og taste inn denne. HVER GANG. Jeg vil gjette at dette ikke er bra for business.
Men verst: Jeg har ikke noe forhold til norske forlag. Selv forfattere jeg kjenner godt, som har gitt ut 25 bøker på samme forlag; jeg ANER ikke hvilket forlag de er på. Så at Aschehoug bringer litteratur de gir ut nærmere min lesedings gjør ingen sommer. Å skulle forholde seg til norske utgivelser på forlagsnivå, mens en større del av verdenslitteraturen enn noe menneske kan lese i løpet av et liv er lett og rimelig tilgjengelig i én stor, veldrevet bokhandel, det er litt … fattig. Og som kollega Marius undrer seg over; han finner norske ebøker i Apple’s iBooks. Men ikke i Kindle-butikken. Hvorfor?
Det betyr ikke at jeg er totalt ubeveget av at et forlag har tatt et skritt i retning noe som virker bedre. Men det gir meg ikke troen på en lysende fremtid for norsk bokbransje ennå. Og det synes jeg er trist.
Hva tenker dere? Har jeg misforstått noe? Stiller jeg urimelige krav? Er det noen konsekvenser for norsk kultur jeg ikke har klart å overskue? Eller sliter norsk bokbransje fortsatt med store, uløste ting?
[Advertisement] Make your team a DevOps team with BuildMaster. Pairing an easy-to-use web UI with a free base platform, BuildMaster gets you started in minutes. See how Allrecipes.com and others use BuildMaster to automate their software delivery.
Like a ninja in the night, Hanz M., AKA Hanzo, stalks across Hesse University’s Dresden campus. The go-to man in the IT department, he fixes the messes that others leave behind. This is one of his stories.
When a new company is formed, it's usually just the owner, possibly some partners, and a small staff. As they figure out how the business is to be run, they come up with their own ways of doing things. Over time, the staff grows, and more rules are created about how this or that is to be done. Eventually, it reaches critical mass, and all of these rules get quantified into written guidelines. Sometimes this can be a good thing. For example, coding style guidelines, if done correctly, can be a good thing.
Den Kindle’n jeg har nå, Kindle Paperwhite, tilhører den femte generasjonen, og fremskrittet fra min forrige Kindle, en Kindle 2 fra 2009 er stort. Dessuten har de vært så flinke at de har laget en app jeg har på både iPaden og telefonen, så om jeg ikke har med meg Kindle’n, kan jeg likevel lese videre i samme bok på samme sted på en annen dings. Og når jeg atter er gjenforent med Kindle’n min, vet den hva telefonen og jeg har lest mens jeg ventet på trikken.
