Marvin.lillehaug

When I run sp_Blitz™ on a database server that somebody else built

A new study (gated) published in Substance Abuse & Misuse and summarized by Anahad O’Connor in The New York Times identifies the brands of beer most often drunk by people who end up in a hospital emergency room:

The study, carried out over the course of a year at the Johns Hopkins Hospital in Baltimore, found that five beer brands were consumed most often by people who ended up in the emergency room. They were Budweiser, Steel Reserve, Colt 45, Bud Ice and Bud Light.

Three of the brands are malt liquors, which typically contain more alcohol than regular beer. Four malt liquors accounted for nearly half of the beer consumption by emergency room patients, even though they account for less than 3 percent of beer consumption in the general population.

While it might make some sense to focus on malt liquor because it is more intoxicating, I am guessing it would be more fruitful to focus on the top E.R. brands as demographic markers — i.e., the people most likely to drink these brands are the most likely to drink enough to do something that lands them in the E.R. To that point, price likely plays a big role as well.

It is interesting that the war on smoking has been increasingly successful because of cigarette tax hikes, while the damage caused by alcohol consumption has, to my knowledge, hardly been addressed through similar means.

I recently had a conversation with a college president who, when asked to name the top three problems he’s facing, said:

1. Alcohol abuse
2. Alcohol abuse
3. Alcohol abuse

Would be interested to hear reader comments on this topic …

“In fact, we have solid proof in our hands that evolution’s a lie: the Bible. You see, we can’t depend solely on our reasoning ability to convince skeptics. We present the evidence and do the best we can to convince people the truth of God by always pointing them to the Bible.”

The above quote is from Ken Ham, president of Answers in Genesis, from a radio commercial to promote his creation museum. Ham also says:

“You know, many of us would love to have the final proof that evolution’s a lie; the right scientific proof will silence those opposed to biblical creation forever, right? Well, no. You see, Romans Chapter one tells us that God has revealed himself to man in nature, so there’s no excuse for denying the witness of creation.”

These quotes are very revealing in multiple ways. First they show that creationists and creationism are not monolithic – there is a range of beliefs and strategies under the “big tent” of creationism. They are all united by their opposition to evolution, and essentially agree to disagree until the great evil of evolution is vanquished. Meanwhile they are stomping on each-other’s toes.

These quotes also reveal what creationism truly is – a bible-based faith. It is not science, it is not based on evidence, reason, or critical thinking. It is based entirely on faith in one particular interpretation of the Christian bible.

Ham, here, is at least being honest in that regard. It does also come off also as a surrender – Ham and other creationists now know they are not going to win against evolution in the arena of science. There is a simple reason for this – evolution is reality and creation is mythology. The fact that life on earth is the product of organic evolution and that all life shares common ancestry has been established by a mountain of evidence and is scientifically indisputable. Fighting against the evidence in the long term is a losing strategy.

The Intelligent Design (ID) movement (like the creation science movement before it) was an attempt to make a scientific argument for creation. It utterly failed. Its paper-thin arguments have all been thoroughly and repeatedly refuted. It never gained the tiniest shred of scientific respectability.

At best ID and creation science are useful foils – examples of pseudoscience that are educational in the debunking.

Ham is taking the opposite approach, at least in this latest commercial. Rather than the pseudoscience approach, he is taking the anti-science or mystical approach. He is not trying to say that science proves creation, but rather that creation is a matter of faith for those who believe in the bible (meaning a fundamentalist literal interpretation of the bible).

Although, he is trying to have it both ways (sort of) by using confusing language. His muddied language likely represents his muddied thinking – he says the bible is “proof” and “evidence” of creation. It is neither. The bible consists of many books and many literary genres, none of which should be interpreted as accurate historical or scientific documents. At best they are a people’s interpretation of their own history through the lens of their religious belief system.

Statements in the bible can only be considered “proof” if you already accept the premise that the bible is literally and unerringly true. That, of course, requires faith. “Proof” based on faith is simply faith.

Ham’s statements, most significantly, undermine the entire campaign to have any form of creationism taught in the public schools. His statements, coming from the president of the creation museum, are yet more evidence that anti-evolution sentiments and any form of creationism are religious faith, not science.

While I do think abandoning any pretense to “creation science” and admitting creationism is faith is a move in the right direction, I don’t expect this to mean an end to the conflict with evolution.

From Ham’s website he writes, under the banner of “Evolution vs God:”

In this fallen world, the battle being fought is one of authority. Will we look to God’s Word for answers? Or will we look to man and his changing, fallible opinions as the highest authority? Nothing better exemplifies this battle than the debate over our origins. In his newest film, Evolution vs. God, Ray Comfort, founder and president of Living Waters, brings to light the way evolutionary ideas are manifestations of a deeper problem.

This frames their world-view nicely – it is not about evidence or logic, it is about authority. The debate is framed as God’s authority vs man’s authority, not in terms of logic or evidence. They set up a false dichotomy – evolution or God. I don’t know if this framing is deliberately manipulative, or if they simply cannot see past the assumptions of their own world-view.

Either way, what this means is that if we are ever going to convince creationists to reconsider their rejection of science, we are not going to do so with logic and evidence. We need to understand and confront the way they are framing the question in the first place.

Hvordan gå fra sirupshastighet til full fart på mobildatatrafikken?

Mobilmodemet viser EDGE og internetthastigheten er ubrukelig. Noe må gjøres. Vi er på ferie på sørlandet, og etter at NRK byttet fra Telenor til Netcom har mobildata vært temmelig fraværende der hvor vi har hytte.

Men det lille modemet jeg bruker for å få nett når jeg reiser har inngang for ekstern antenne.

Jeg vet at om jeg klatrer opp på taket av hytten og holder telefonen min opp i luften får jeg et svakt 3G-signal. Med andre ord er det håp.

Så i år møtte jeg forberedt. Jeg hadde gått til innkjøp av en Poynting LPDA-A0092. En lang og solid direktiv mobilantenne.

I tillegg til antennen trenger jeg en overgang fra den litt store kontakten fra selve antenneledningen til den lille kontakten på modemet.

Jeg monterer antennen på taket og retter den mot nærmeste tettsted.

Mobiltelefoner og modem bruker gjerne litt tid på å oppdatere dekningsangivelsen, så når du peker antennen i den retningen du tror det kan være en mobilmast bør du vente ca. et minutt og så se på dekningen.

Underverker

Jeg gikk fra EDGE til et par streker på 3G ganske raskt. Pekte så antennen litt mer mot høyre. Det ga dårligere dekning. Så mot venstre. Det ga bedre dekning. Lenger mot venstre ga dårligere igjen. Slik holdt jeg på en stund til jeg kunne velge mellom full 3G-dekning eller svak 4G-dekning.

Speedtest ga meg 14 Mbit/s ned og 600 kbit/s opp på svak 4G og 13 Mbit/s ned med 3 Mbit/s opp på full 3G. Så da slo jeg av 4G i modemet og valgte dermed full 3G i stedet.

Antennen gjorde med andre ord underverker. Fra tregere enn hundre kilobit til 13 megabit. Og dette fungerte stabilt og jevnt i de ukene jeg var på sørlandet.

Jeg hadde selvfølgelig foretrukket noe så enkelt som bedre mobildekning fra leverandør, men om du befinner deg for langt fra nærmeste basestasjon kan altså en ekstern antenne hjelpe. Det er ytterst få mobiltelefoner som har inngang for denslags, men flere av de små mobilmodemene som er på markedet i Norge har en slik inngang.

Skal du kjøpe antenne bør du sjekke hvilken kontakt du trenger til ditt modem og helst velge en antenne som støtter både EDGE, 3G og 4G. Noen modem har inngang for to antenner. For 4G kan det gi enda bedre forbindelse om du benytter deg av det. Da kjøper du to antenner og setter dem i samme retning, men 90 grader vridd i forhold til hverandre.

Andre løsninger

Vi har også testet løsninger som skal kunne overføre og forsterke mobilsignaler via en holder til mobiltelefonen som benytter induksjon til å overføre signalene fra antennen. Det fungerte svært dårlig. Vi har også i god nerdestil plukket fra hverandre en Nokia N95 og loddet på ledninger for å få satt på en ekstern antenne. Også med moderat suksess. Så vår anbefaling er utstyr med inngang for ekstern antenne og de riktige kablene for å koble seg til.

Hva er deres beste tips for å bedre mobildatamottaket?

Helt siden Richard Dawkins tråkka i salaten og satte i gang «Elevatorgate» i 2011 har debatten rundt trakassering av kvinner i skeptikerbevegelsen bare eskalert. Ikke bare har trakasseringen i seg selv eskalert, men mer har kommet frem i lyset ettersom flere og flere har begynt å snakke åpent om problemet. Siden Felicia har valgt å kommentere denne saken på svenske Skepchick, så gjør jeg også det.

Det har lenge vært kjent blant deler av skeptikerbevegelsen at en del prominente mannlige skeptikere trakasserer kvinner på konferanser. At mennesker i en maktposisjon utnytter denne er et velkjent fenomen, og på ingen måte noe som er unikt for skeptikerbevegelsen. Det har blitt snakket lite om hvem disse personene er i offentlighet, men bak kulissene har disse navnene vært kjent lenge. Det er i ferd med å endre seg. Dessverre lever altfor mange skeptikere fortsatt under den illusjonen at skeptikere og ateister er verdensmestere på å gjøre alle ting riktig.

Bobla begynte å sprekke da det kom ut at DJ Grothe, president i James Randi Educational Foundation (JREF), viste en fullstendig mangel på vilje til å følge opp seksuell trakassering på deres årlige konferanse TAM. Allikevel trodde man at han mente vel. For noen dager siden publiserte Carrie Poppy sin historie via PZ Myers’ blog om hvor problematisk det var å jobbe for DJ Grothe. Hun sluttet i jobben etter bare seks måneder. Hun ble advart av sin forgjenger Sadie Crabtree før hun begynte i jobben.

Denne historien kom etter at Karen Stollznow hadde delt sin historie om seksuell trakassering på Scientfic Americans blog. Stollznow forteller om hvordan hun ble trakassert både på sin arbeidsplass og på en ikke-navngitt konferanse. Arbeidsgiveren viste seg senere å være Center for Inquiry (CFI) som ifølge henne håndterte denne saken meget dårlig, konferansen var TAM, og medarbeideren som trakasserte henne var Ben Radford. For de av oss som kjenner til Radford fra før av er det ingen nyhet at det er noe galt med holdningene hans overfor kvinner så vel som hans evne til å tenke kritisk når hans personlige overbevisning kommer i veien.

Oppdatering: Stollznows historie ble senere fjernet etter en klage fra CFI, dette setter hun naturlig nok ikke pris på. Hennes opprinnelige historie er cachet her. Stephanie Zvan commenterer.

Den mest sjokkerende nyheten kom allikevel da en anonym kvinne for noen dager siden delte sin historie der hun anklager Michael Shermer for voldtekt på en konferanse. Igjen gjennom PZ Myers’ blog. Myers kjenner denne kvinnen, men respekterer hennes ønske om å være anonym. Det er mange grunner til at voldtektsofre ikke ønsker å stå frem offentlig. Denne spesifikke historien har i følge samme innlegg blitt bekreftet av to andre som har kontaktet PZ, samt en tredje person som møtte denne kvinnen på TAM etter hendelsen fant sted.

Oppdatering: Shermer hevder via sin advokat at anklagene er falske og at Myers ikke har blitt kontaktet av denne kvinnen. Han impliserer altså at Myers har fabrikkert denne historien eller har den fra en annen kilde. Myers hevder han har bevis som indikerer det motsatte, men har fjernet disse siste uttalelsene igjen fra sin blog og erstattet dem med dette. Jeg har valgt å fjerne navn fra den videre diskusjonen inntil saken er avklart da det er meningsløst å spekulere i hvem som lyver her.

Hva skjer når helter faller?

Reaksjonene i skeptikerbevegelsen er delte. Noen mener at det eneste stedet slike beskyldninger hører hjemme er i en rettssal. Ja, hadde det bare vært så enkelt. Skulle denne kvinnen anmelde hendelsen hadde hun mest sannsynlig ikke kommet noen vei, selv om det nok hadde vært lurest allikevel å gjøre dette. Det er allikevel ofte ganske nytteløst å anmelde slike saker. Hun rapporterte imidlertid hendelsen til arrangørene, men ifølge henne selv tok de ikke dette på alvor og ingenting ble gjort. Hennes hensikt med å dele historien er å advare andre. Mange voldtekter skjer på denne måten så historien er ikke i seg selv usannsynlig selv om ikke det beviser at den er sann heller. I tillegg er det mange som mener at det er offerets feil når noen velger å utnytte en i en situasjon hvor man ikke kan gjøre motstand.

Eight per cent of people think victims of sexual assault are responsible when they are under the influence of drugs, while around six per cent believe victims are to blame when they are drunk, according to the ONS [study]. Seven per cent say victims are responsible if they were flirting.

Så hvorfor velger så mange instinktivt å beskytte overgripere og beskylde offeret istedet? Spesielt når det er mennesker en ser opp til?

Også menn blir av og til utsatt for en del av disse menneskenes brutale og voldelige humor som da Sasha Pixlee møtte DJ Grothe for første gang.

I’m a tall guy, chubby (fat, honestly) and bearded. If I were gay I would definitely be a bear. This was discussed and DJ then made an hilarious horrendous “joke” about how I should pay him a visit down in Los Angeles so that he could drug me and let some of his friends have some fun with me. You know, in other words so that I could be gang raped.

Burde man ikke ta kollektivt avstand fra slike uttalelser? Og når disse menneskene viser at holdningene er mer en bare brutal humor, ta avstand fra dem som ledere i bevegelsen også?

Det finnes flere kjente skeptikere som behandler kvinner dårlig. Lawrence Krauss er et annet navn som dukker opp veldig ofte når kvinner deler erfaringer fra skeptikerkonferanser. Han har dessverre brukt advokater for å hindre at disse historiene kommer frem selv om ingen, så langt jeg kjenner til, direkte har anklaget ham for trakassering. En del av disse kjente personene har en forhistorie hvor deres kvinnesyn skinner gjennom. Både Radford som jeg nevnte tidligere, Krauss og Shermer har dette problemet.

Man kan spørre seg om det ikke er på tide at skeptikerbevegelsen og ateistbevegelsen fornyer seg og lar de gamle lederne som er i ferd med å miste grepet bli erstattet av litt mer progressive mennesker – og kanskje ikke blir så overrepresentert av hvite menn? Ikke det at det nødvendigvis er noe galt med dem, det er mange igjen som ikke oppfører seg slik, men kanskje litt «diversity» hadde gjort seg.

Er dette en strid mellom kvinner og menn i bevegelsen?

Nei, overhode ikke. Dette er ikke en splittelse mellom kjønnene, men mellom de som opplever eller ser at vi har et problem i bevegelsen på den ene siden, og de som er problemet og de som ikke ser problemet på den andre siden. De som ikke ser problemet er nødvendigvis de som ikke opplever det på kroppen. De fleste av disse er menn, men ikke alle.

En annen gruppe som mener at dette er et ikke-problem er anti-feministene. Jeg har møtt dem på skeptikere på puben her i Oslo også. «Feminisme er post-modernistisk bullshit» har jeg fått høre. Da har man ihvertfall avslørt at man ikke kan noe om feminisme. Feminisme, som anti-rasisme og andre rettighetskamper som for eksempel LHBT-kampen, handler om likebehandling, respekt og likeverd. Skeptiker- og ateistbevegelsen er en bevegelse av og for mennesker, så selvfølgelig er dette relevant i vår bevegelse også. Ikke minst er det å behandle mennesker likt en rasjonell ting å gjøre. Feminisme er også en teori som omhandler kjønn og kjønnsroller i vår kultur og har kommet i flere former og bølger gjennom sin nesten 200-årige historie. Den har inneholdt alt fra det diskriminerende og dogmatiske til det rasjonelle og vitenskaps- og kunnskapsbaserte. Feminisme som fag skiller seg sånn sett ikke nevneverdig ut fra andre fagfelt.

Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at feminisme er et viktig grunnlag for humanisme og en rasjonell ikke-religiøs etikk og moral. Skeptikerbevegelsen har først og fremst et holdningsproblem. Og vi må slutte å tro at alt var så mye bedre før «Elevatorgate». Det var ikke det. Problemet var at nesten ingen snakket om det da. Nå er det heldigvis noe man tar et oppgjør med.

Les gjerne også Lousy Canucks blogginnlegg om hvordan han mener vi bør forholde oss til slike anklager.

Feature-bilde fra tegneserien sinfest.
Teksten er etter en intern diskusjon oppdatert med noen presisering og med flere lenker.

I literally get multiple questions a day about one pseudoscience or another. I will never get through them all, because new ones are being created faster than they can be examined. It is a game of whack-a-mole where the number of holes that the moles pop out of keeps increasing.

For that reason my primary goal is not just to inform my readers about one particular form of pseudoscience, but to improve critical thinking skills and working knowledge of science so that they can examine the next dubious claim on their own (the whole – give someone a fish you feed them for a day, teach them how to fish you feed them for life).  The actual topics I cover are often of secondary concern (unless they are particularly widespread and pernicious).

So, the somewhat arbitrary topic I have chosen for today, based on an e-mail question I received, is ozone sauna. The e-mailer reports about his friend:

He was given treatment using an Ozone sauna together with a much healthier diet of mainly raw vegetables. During the two weeks he lost 16lb and generally feels great. He puts this all down to the Ozone sauna! Could you please advise me if there is any proof that these are effective as he was told at the health club that they detox the body and kill all viruses, cure aids and cancer and are generally a miracle cure! All I can find on the net is adverts and woo regarding them. What are the facts.

It is unfortunate that Google searches on most snake-oil topics are overwhelmed with commercial sites selling the snake oil.  Often I am asked a question that essentially amounts to – will you do a Google search for me? That’s fine, as searching is a skill that needs to be developed.

I searched on this topic, and the first hit I got was a critical analysis. The difference is that I knew where to search. There are two basic strategies that will help you get to the skeptical resources you’re looking for. The first is to know where the deep resources are, and go straight for them. In this case I plugged in the terms, “ozone therapy” and “Quackwatch,” and came up with a Quackwatch article that had all the info I needed, including a nice list of references.  Science-Based Medicine is another deep resource on medical issues. PubMed is a good resource for primary articles, but these can often be technical.

The second basic strategy is to search on multiple variations of the term and include other phrases that might bring critical articles closer to the top, including “skeptic,” “skeptical,” “hoax,” “scam,” “evidence,” “scientific analysis,” “critical,” or other variations of similar terms. Be a little persistent and see which strategies work best.

Ozone Therapy

So what does the Quackwatch article have to say? It is a well sourced and written article (by Saul Green), so I simply recommend that if you are interested in the topic, just read the article itself. Here is the conclusion:

Oxygenation therapists proposed that disease is caused by absence of oxygen and loss of cellular ability to use oxygen for “good energy” metabolism, detoxification, and immune system function. Oxygen therapies are proposed in order to restore the body’s ability to produce “good” energy, to “detoxify” metabolic poisons, and to kill invading organisms. However, over the five decades that have passed since this concept was proposed, scientists have shown that:

1. Anerobic energy metabolism (fermentation) is not the cause of cancer.
2. Koch’s glyoxylide does not exist.
3. Ingestion, infusion, or injection of hydrogen peroxide cannot re-oxygenate the tissues of the body.
4. Ozone-treated blood infused during autohemotherapy does not kill AIDS virus in vivo.

This article is from 1998 so I did more searching on PubMed. Before I discuss this, however, let me give a bit more background. Ozone is O3 – three oxygen atoms bound together. It is a highly reactive oxygen molecule. It has two potential overall effects – providing more oxygen to tissues, and using oxidative reactions to kill bacteria, viruses, and cancer cells.

This is ironic because it flies in the face of the whole antioxidant craze, and it brings up a major weakness of that craze. Oxygen and oxygen free radicals are a two-edged sword. Tissues need oxygen, and they use oxygen free radicals as part of the immune system to kill invaders, but they also damage host tissue. So there needs to be a delicate balance. Pushing this balance in one direction or the other, with antioxidants or ozone, is unlikely to provide side-effect free benefits, and may cause more harm than good.

Having said that – ozone therapy has some legitimate uses – mainly external (topical, dental, or on blood products) to kill bacteria. It has been shown to inactivate HIV, but so do many other things that are not useful in therapy.

Here is the bottom line, more than a decade after the above Quackwatch article was written – ozone is a useful molecule for killing bugs and is finding some external uses. It has not been shown to be effective for internal use, it is not a treatment for HIV or cancer. Further, it should not be assumed to be safe or without any negative effects.

The further claim made by proponents that ozone therapy “detoxifiers” is pure pseudoscience. Nonspecific detoxification itself is a scam, whether by ozone or any other method.

Conclusion

Ozone therapy is just another in an endless line of pseudoscientific claims made without adequate justification. Ozone itself may have some useful applications as a highly reactive molecule, but is not useful as part of a sauna or similar use.

That information is available online, but I understand it can be tricky to find it. Finding and evaluating the quality of information is increasingly becoming a critical life skill.

Japan er farlig.


Der er det spøkelser.


Og katter.


Og forgiftet vin.

Og forgiftet paté.


Den russiske mafiaen er også sterk i Japan.


De eier havnene.


Og de greiene de heiser båter med.


Men farligst av alt er morderbølgen.


Den spiste denne fisk.

Og alle vennene mine.



Siden alle vennene mine ble tatt av bølgen måtte jeg ta bilder av meg selv.


Og kjøpe min egen mat.


Og finne selskap i bøker.


Men så fant jeg nye venner.


De var glade.


Og likte å massere.


Og synge.


Og le.


Men så ble de spist av morderfisken.


Morderfisken er farlig.


Sånn her så jeg ut før jeg møtte morderfisken.

-Espen

Steve set aside his Turkish pizza and borek and answered the phone. He was taking lunch around the corner from the office.

“The server is down!” his boss grumbled into the phone. “Where are you? Can you come back in? This is production! Production is down!”

Steve boxed his lunch up and wiped the grease from his fingers, then slogged back to the office. The server was not, in fact, down, but their core application process was. The management panic was inaccurate, but justified. Steve restarted the service before investigating.

It came up, and it stayed up.

Between piping-hot bites of borek, Steve dug through the system. He looked for logs, core dumps, or any other traces of what might have caused the application to crash. Nothing of the kind existed. Since the process stayed up, Steve wrote the issue off as a combination of cosmic rays and butterfly farts in Taiwan. He logged the issue and finished his lunch.

The next day, nothing interesting happened. Nor the day after that. Weeks passed. Then months .

The process went down during lunch again. This time, Steve was already at his desk, enjoying a much healthier lunch, packed up from home. When his boss came in, panicking about production being down, Steve ignored his sandwich and restarted the service.

It came up, and it stayed up. Once again, there were no traces of any error or crash.

The days, weeks and months shambled along. At seemingly random intervals, Steve or one of his co-workers would get a frantic message from their boss: “The server is down!” Sometimes the process died on a weekend. Sometimes they went months without issue, other times the process auto-destructed twice in the same week. Every time, someone was fixing the server while cramming their lunch into their food-hole.

Steve got to thinking. It happened seemingly randomly, but only ever during lunch. As if it were on a schedule…

Steve checked the crontab file on the production server. Like many production systems, the file was large and stuffed with a huge pile of jobs that were needed to keep everything running like it was supposed to. Steve grepped for jobs scheduled to run sometime during the 12PM hour, and found this one:

12 22 * * * kill 21342

Every day, at 12:22PM, the system killed whichever process had the ID 21342. Most days, that was probably no process. Some days, maybe a user’s shell got the PID. But every once in a while, the great roulette wheel of process scheduling came up “00”, and their main production application got assigned that ID.

Angie Epifano, the woman who was raped last fall at an Amherst fraternity party, reported that she could hear her friends having fun in the next room as she endured the ordeal. I mentioned this to a friend of mine recently, and she wondered why Angie hadn’t banged on the wall or yelled for help. On the surface, my friend’s question may seem legitimate, until you consider that it is less often asked about women who have been beaten or kidnapped, and almost never about women who have been robbed or mugged. Most consider it a sign of coolheaded intelligence for the victim of a mugging, for example, to peaceably hand over whatever the thief asks for, while keeping one’s eyes averted like we’re told to do when confronted by an aggressive dog. Practically the first thing you’re taught in a course on how to respond to a rapist is that you should not fight or make a scene because you could end up dead.

Det er på tide å dele ut litt bloggdask igjen. I dag må den deles ut dobbelt opp, fordi to journalister har skrevet håpløst ukritiske saker om noe som er stikk i strid med den beste vitenskap på området. Journalist Ingvill Bryn Rambøl har skrevet for Mamma, og Trude Brænne Larssen har skrevet for Gjengangeren. Disse to journalistene må jeg dessverre kaste inn i «Pressens paranormale skammekrok» (PPS) fordi de ukritisk opptrer som mikrofonstativ for potensielt farlige og udokumenterte påstander.

Grunnen til at bloggdaskene deles ut samtidig, er at begge journalistene har skrevet om samme sak og samme person, den selverklærte «el-overfølsomme» Lene Hannisdal Haug. Lene er et offer for et alvorlig tilfelle av noceboeffekt. Hun har gjennom en serie feilslutninger kommet frem til at hennes helseplager skyldes trådløse nettverk og mobilstråling, og i en selvforsterkende negativ forventningseffekt har hun nå blitt så redd mikrobølgestråling at hun blir syk bare av å tro hun blir utsatt for det.

El-overfølsomhet

El-overfølsomhet er en fiktiv diagnose. Det er utført flere titalls blindstudier som viser med all tydelighet at såkalte el-overfølsomme ikke klarer å oppdage slik stråling når de er blindet for om de er utsatt for det eller ikke.

Innvendingen fra de som tror de er el-overfølsomme, er at disse studiene har mangler fordi ulike personer reagerer på ulik stråling, og forskerne kan ikke nok om fenomenet til å gjøre testene realistiske nok. Dette argumentet er et viktig motargument, men holder i dette tilfellet ikke vann. I studiene har man nemlig som regel også testet forsøkspersonene ublindet. Det vil si at de innledningsvis ble fortalt at apparatet som strålte var slått på, noe det også var, og forsøkspersonene rapporterte da ubehag. De opplevde en klar sammenheng mellom stråling fra apparatet og ulike symptomer. Når de visste at de ble utsatt for stråling, ble de altså dårlige.

Straks forsøket ble startet og de ikke lenger fikk vite om det strålende apparatet var slått på eller av på gitte tidspunkter, så klarte de bare å identifisere om apparatet var på like ofte som man ville forvente gjennom ren gjetning. Dette peker sterkt i retning av at vi snakker om en såkalt noceboeffekt. Når de tror de utsettes for stråling, får de vondt i hodet og andre symptomer, uavhengig av om de faktisk utsettes for stråling eller ikke.

Dette er for øvrig identisk med forsøk på f.eks. bruk av ønskekvist til å finne vannårer. Når kvistgjengerne får vite hvilket nedgravd rør i jorden det strømmer vann i, så kjenner de helt klare utslag i ønskekvisten på kun dette røret (noe som skyldes den ideomotoriske effekten). Straks forsøket starter og de er blindet for hvilket av ti rør som har vann i seg, så tipper de bare riktig i en av ti tilfeller. Samme treffsikkerhet som ved ren gjetning. Å la forsøkspersonene «prøve ut» effekten før forsøket starter, er en viktig måte å eliminere bortforklaringer i etterkant. (Ikke at det pleier å hjelpe, fordi forsøkspersonene finner alltid en absurd bortforklaring i ettertid uansett…)

Studiene pleier også å utsette forsøkspersonene for nøyaktig den type stråling de hevder å reagere på, f.eks. mobilstråling eller noe i arbeidsmiljøet deres. Ergo kan man heller ikke avfeie studiene ved å si at det ble brukt feil type stråling. Det legges til rette for at man skal få symptomutslag hvis disse faktisk er reelle. Dessverre viser det seg i praksis aldri å være noen sammenheng mellom symptomene og strålingen.

Jeg har skrevet grundig om el-overfølsomhet her, og i min kommende bok «Placebodefekten» har jeg viet et helt kapittel til noceboeffekten og viser mange eksempler på hvor syke folk kan bli gjennom negative forventninger alene.

Stress, mestring og noceboeffekt

Såkalte el-overfølsomme frykter mobilstråling, og dermed opplever de reelle symptomer som en konsekvens av dette. En studie fra Nederland viste dette ganske tydelig. Her ble 3000 innbyggere i et område bedt om å besvare et spørreskjema hvor de skulle krysse av på en liste over hvilke plager de hadde i hverdagen. Dette var typiske plager som søvnløshet, hodepine, kvalme, manglende energi og tilsvarende litt diffuse symptomer. De skulle også angi hvor langt de bodde fra nærmeste mobilmast eller høyspentlinje. Da man analyserte resultatene fant man en klar sammenheng mellom hvor nært en mobilmast eller høyspentlinje en person bodde, og hvor mye plager de hadde.

Dette kunne man tro var en indikator på at det faktisk var strålingen som ga dem disse plagene. Men forskerne hadde et ess i ermet. De hadde også kart- og GPS-data på hvor de ulike personene bodde, og hvor nærmeste mobilmast eller høyspentlinje faktisk var. Det man da så var at de personene som rapporterte flest plager oppga å bo nærmere en mobilmast eller høyspenlinje enn det som faktisk var tilfelle. De objektive kartdataene viste at det ikke var noen sammenheng mellom mengden av plager og avstanden til en «strålingskilde», men at de med flest plager likevel trodde det var slik. Fordi dette ga dem mening. De kunne forklare sine problemer med elektromagnetisk stråling.

Samme studie viste også at de som rapporterte flest plager var de som på spørreskjemaet hadde indikert at de hadde høy sensitivitet til miljømessige faktorer. De samme personene oppga også lavest grad av mestringsfølelse i hverdagen. Manglende mestringsfølelse gir stress og lavgradig angst, og frykt for miljømessige faktorer gir noceboeffekt. Summen av disse to faktorene gjorde disse menneskene sykere enn andre, og de skyldte på stråling, selv om objektive måledata viste at det ikke fantes noen slik sammenheng.

Når da el-overfølsomme tar grep om situasjonen ved å kle huset i aluminiumsfolie, trer et metallnett over hodet for å skjerme seg mot strålingen, eller flytter ut i skogen langt bort fra mobilmaster og strøm, så er det ikke merkelig om dette oppleves å hjelpe. Årsaken er at personene tar kontrollen. Gjennom disse i prinsippet meningsløse handlingene øker følelsen av mestring i hverdagen, noe som reduserer stress og tilhørende symptomer. Handlingene kan også være meningsfulle ved at de kanskje reduserer faktisk stress i hverdagen ved å flytte bort fra byens mas og jag, slutte i jobben sin, eller endre på andre stressende livsstilsfaktorer.

Noceboeffekt smitter gjennom media

Et tilsvarende fenomen vi ikke har sett så mye til i Norge ennå, er frykten for vindmølleanlegg. I Australia er dette utbredt, og enkelte hevder at disse vindmøllene kan føre til både kreft, diabetes, infertilitet, hodepine, søvnløshet, konsentrasjonsproblemer, høyt blodtrykk og herpes, såvel som over hundre andre plager og sykdommer. Dette vindmøllesyndromet er ingen medisinsk anerkjent diagnose, og forklaringsmekanismene er absurde, men likevel finnes det altså mange som mener at de plages av vindmøllene.

Det interessante med denne fiktive diagnosen er at den synes å smitte gjennom media. En australsk studie publisert tidlig i 2013 viste at områder hvor det hadde vært mest anti-vindmølleaktivisme også var de områdene hvor det ble rapportert flest plager fra vindmøller. Økt fokus på at vindmøller skulle kunne påvirke helsen negativt ga folk flere helseplager. Ikke bare var det en geografisk sammenheng, men også en tidsmessig. Mer enn 80 prosent av plagene ble rapportert først etter at antivindmølleaktivister hadde drevet kampanje i området. Mens det har vært vindmøllefarmer i Australia i over 20 år, så dukket rapporter om helseplager først opp i 2009, etter at noen begynte å bruke helseplager som et vikarierende motiv, og dessverre et effektiv argument, for å få lagt ned vindmøllefarmene.

Et stort antall studier fra hele verden har vist at det ikke finnes noen helseplager knyttet til slike vindmølleanlegg, så alt peker i retning av at problemene i Australia skyldes noceboeffekt. Dette er trist, men det er et virkelig fenomen. Konsekvensen er at de aktivistene som skal hjelpe ved å motarbeide vindmøller og mobilmaster i praksis gjør folk sykere. Deres overdrevne og inkorrekte påstander om helseplager skaper en frykt og en noceboeffekt hos psykologisk utsatte individer i befolkningen som begynner å oppleve disse symptomene. Det er altså aktivistene som gjør folk syke, ikke det de driver aktivisme mot.

Vi har et tilsvarende eksempel fra Norge. Prosjektet «Trådløse Trondheim» ble i 2006 lansert for å gi innbyggerne i byen wifi-tilgang overalt. Gjennom å plassere ut hundrevis av trådløse aksesspunkter i byen skulle altså hele byarealet dekkes av kabelfri internettilgang. Dette fikk selvsagt de påståtte el-overfølsomme til å reagere, og mange ble redde for at dette kunne være farlig for innbyggerne. Da prosjektet ble offisielt lansert og fikk mye medieomtale, begynte legene i Trondheim å se en økning av pasienter som hevdet at strålingen gjorde dem syke på ulike vis.

Skyldtes det strålingen? Neppe. Statens strålevern målte nemlig mengden wifi-stråling og fant at strålingen fra de trådløse aksesspunktene bare utgjorde om lag tre prosent av den totale strålingen. Hele 97 prosent av strålingen hadde altså vært der også før aksesspunktene for Trådløse Trondheim ble skrudd på. Symptomene dukket likevel først opp da prosjektet fikk medieomtale og ble allment kjent. Et klassisk eksempel på noceboeffekt.

(Jeg har også hørt at aksesspunktene ble satt i drift lenge før «Trådløse Trondheim» ble offisielt lansert, og at plagene ikke oppstod før folk fikk høre om at prosjektet var startet, men dette har jeg ikke funnet noen sikker kilde på.)

Lene tok konsekvensene av sine plager og har flyttet med sin mann og sine barn til et sted med minimalt med stråling. Nå føler hun seg mye bedre, men må fortsatt kle seg i et metallnett for å skjerme seg fra stråling når hun skal ut, og hun har kun fasttelefon og kablet internett i huset.

To problemer med journalistikken

Journalistene Larssen og Rambøl gjør altså to store feil når de skriver disse sakene. Det første er at de ikke stiller kritiske spørsmål. De omtaler Lenes helseplager som om de virkelig skyldes elektromagnetisk stråling. En slik sammenheng er svært usannsynlig, noe forskningen viser ganske klart. Noen bjeller om Lenes troverdighet burde også ringe når hun til Mamma sier at hun fikk sin opprinnelige diagnose fra en klarsynt.

For ikke å ha noe uprøvd, gikk hun til en klarsynt dame.

– Du tåler ikke ruter, sa damen.

– Hva er det? spurte Lene.

– Jeg vet ikke, sa den klarsynte, men du tåler det ikke.

– Det gikk sikkert et par uker etter jeg hadde vært hos henne, før jeg spurte mannen min hva ruter var for noe og om vi hadde det.

– Jovisst har vi ruter, svarte han.

Den hang på veggen like bak sofaen der Lene hadde ligget og kastet opp under hele graviditeten. Som et eksperiment slo de av ruteren den natten.

– Da sov jeg hele natten for første gang på lenge.

Journalistene fremstiller sakene som om det er ganske tydelig at elektromagnetisk stråling er årsak til helseproblemene, og nevner bare i et par bisetninger at Statens Strålevern avviser en slik sammenheng. De skriver ingenting om de mange studier som viser at såkalte el-overfølsomme ikke klarer å oppdage slik stråling når de ikke selv vet om det strålende apparatet er slått på eller er av.

De sjekker heller ikke med eksperter om opplevelsen hennes stemmer overens med virkeligheten. For eksempel er sendingseffekten fra et wifi-aksesspunkt svært liten sammenlignet med effekten fra mobilmastene i nærheten av huset. Målinger Statens Strålevern gjorde i 2011 viste at stråling fra wifi (WLAN) bare utgjorde en liten brøkdel av totalstrålingen sammenlignet med stråling fra mobilmaster, selv inne i kontormiljøer og boliger.

I Gjengangeren kan vi lese:

Men det var ikke nok. På den tiden bodde Lene i blokk, og mange av naboene hadde trådløs ruter, som hun mener at hun merket virkningen av.

– Jeg ble bedre da vi trakk ut kontakten til vårt eget utstyr, men man kan si at det var som å gå fra minus en million, til minus hundre tusen. Jeg var fortsatt ikke bra.

- Vi så oss nødt til å flytte. Ved hjelp av penger jeg hadde arvet, flyttet vi til et flott hus i nærheten av Holmenkollen. Der var det bare én nabo i nærheten, og jeg håpet jeg kunne overtale ham til å dra ut kontakten til ruteren sin, men det var han ikke villig til, forteller Lene.

At Lene skulle oppleve en så kraftig helseeffekt fra sin egen wifi-ruter, eller fra naboenes rutere på andre siden av vegger, gulv og tak, eller til og med i hus flere meter unna, er dermed lite sannsynlig, ettersom denne bare utgjør en ørliten andel av all stråling i omtrent samme frekvensområde i en vanlig bolig. Atter et eksempel på at dette mest sannsynligvis er en noceboeffekt knyttet til Lenes tro på at ruteren var problemet (for den klarsynte hadde jo sagt det, må vite!), ikke dets faktiske sendereffekt. Wifi-strålingen fra en nabo vil være forsvinnende liten sammenlignet med all annen stråling inne i et hus.

Det er også påfallende at el-overfølsomhet er vesentlig mer utbredt i Skandinavia enn i resten av verden, selv om ingenting tilsier at det er mer stråling her hos oss. Vindmøllesyke er utbredt i Australia, men lite utbredt i andre land som også har mye vindmøller. Dette tyder på at disse plagene er noceboeffekt og kulturelt betinget. Det tyder også på at det er aktivistene mot disse fenomenene som øker bevisstheten rundt fenomenene og dermed gjør folk syke. Hvilke aktivister som engasjerer seg i ulike land, kan være litt tilfeldig da de ofte er drevet frem av enkeltpersoner. Det man har hørt kan være farlig, blir det som utløser symptomene. Har man hørt at mobiltelefoner er farlige, så blir man syk av det hvis mestringsfølelsen og lavgradig stress/angst i hverdagen gjør deg til et utsatt individ. Har man hørt at vindmøller gjør folk syke, så vil det utløse disse symptomene, eller i det minste bli brukt til å forklare dem.

Og dette bringer meg til problem nummer to med disse artiklene. Ved å skrive ukritisk om el-overfølsomhet på denne måten bidrar pressen til å påføre enkelte utsatte individer i befolkningen store helsemessige plager. I min opprinnelige bloggpost om PPS skrev jeg hvordan en ukritisk gjentagelse av at Snåsamannen er klarsynt gjør at folk til slutt tror han er klarsynt. Pressen infiserer altså menneskers hjerner med uriktige memer. Når de skriver ukritiske artikler om el-overfølsomhet, så infiserer de menneskers hjerner med irrasjonell frykt, og det gir utslag i kroppslige plager. Jeg vil gå så langt som å si at denne type artikler kan gjøre folk syke, noe den australske vindmøllesyke-studien viste i praksis.

Lenes påstander

La meg også se kjapt på noen av Lenes påstander. I den ene artikkelen sier hun:

– En gang vi var på et hotell og de skulle slå av den trådløse ruteren for meg, var det en av gjestene som ble veldig sint. Jeg har på følelsen at mange reagerer så voldsomt fordi dette er noe som angår dem og livet deres også. Hvis jeg fortalte at jeg var allergisk mot nøtter, er det jo ingen som ville tatt sånn på vei.

Nei, men det er fordi det finnes en udiskutabel sammenheng mellom nøtter og folk med nøtteallergi sin reaksjon på inntak av disse. Gir du en person med nøtteallergi kapsler med enten allergenet i nøtter eller et placebo, så vil de reagere på nøtte-kapslene vesentlig kraftigere enn på placebokapslene (selv om noceboeffekt også kan være en faktor her). Sammenhengen er tydelig. Merkelig nok ser vi altså ikke samme årsakssammenheng i blindede studier med selverklærte el-overfølsomme. Det er årsaken til at det er ekstremt provoserende når folk med en innbilt allergi krever at andre skal måtte innrette seg etter deres vrangforestilling.

– Dette er noe som angår alle. Jeg mener folk bør få vite om risikoen ved stråling, slik at de kan ta sine egne valg. Det er som å bli tilbudt et eple, takke ja, og i neste øyeblikk få vite at eplet er forgiftet. Da vil du jo ikke ha det likevel. Hvis du vet at trådløst Internett og lange mobiltelefonsamtaler er negativt for helsen, vil du kanskje velge å kable mer og beholde fasttelefonen.

Det ville også være uhyre idiotisk å spre frykt rundt det å spise epler fordi man innbilte seg at epler var giftige og årsak til de helseproblemer man selv har, selv om alle tester av eplene viste at de var helt trygge. All den beste forskning, og vår kunnskap om fysikk, kjemi og menneskets biologi, tilsier at ikke-ioniserende stråling i de gjeldende doser er ufarlig. Da blir det direkte uetisk og skadelig av Lene og foreninger som Folkets Strålevern å cherry-picke dårlige studier og forvrenge forskningsresultater for å gi folk inntrykk av en fare som ikke er der, bare fordi de har et personlig behov for å finne en årsak til sine egne helseproblemer.

– Mange andre land har strengere grenser for stråling enn Norge, sier Lene og viser blant annet til Russland, der myndighetene advarer gravide mot å snakke i mobiltelefon.

Ja, men Russland har også lover som er direkte homofiendtlige og langt på vei legitimerer trakassering av homofile. Bør vi rette oss også etter det? Nei, argumentet om at andre land har ulike lover og anbefalinger betyr lite, spesielt når disse land er i et ekstremt mindretall. Hva tilsier at Russland tilfeldigvis vet best på dette området? Ingenting. Mye tyder på at de har latt seg forville av et par svært tvilsomme studier fra 2008 og 2010 som mente å finne en sammenheng mellom mødres bruk av mobiltelefoner og atferdsproblemer hos barn. Disse studiene er plukket fra hverandre her og her.

Etter at Europarådet i 2011 anbefalte bruk av kablet Internett i skoler, er det også mange steder i Europa man jobber med å bytte ut det trådløse nettverket på skolene, forteller Lene. Hun mener at både debatten og regelverket i Norge ligger langt etter mange andre land.

Europarådets anbefaling er basert på et føre-var-prinsipp, ikke basert på at wifi/mobilstråling beviselig er farlig. De har basert seg på blant annet IARC sin klassifisering av mobilstråling som «muligens kreftfremkallende» fra 2011. Det er ikke noe argument for at man bør unngå wifi i skoler ettersom IARC-klassifiseringen, som igjen i stor grad er basert på INTERPHONE-studien, har store svakheter, noe jeg går grundig gjennom i denne bloggposten (og denne). IARC-klassifiseringen handler for øvrig også om en eventuell kreftfremkallende effekt av mobilbruk, ikke andre biologiske ikke-termiske effekter som de el-overfølsomme hevder å være ofre for.

– I Norge har vi en lov som sier at strålingen skal være så «lav som praktisk mulig». Hvis man skulle tatt konsekvensen av det, burde det jo ikke være fri konkurranse i mobiltelefonimarkedet, slik at alle operatørene kan sette opp master. Da burde vi heller ikke tillatt trådløst internett på skoler og institusjoner.

Den påstanden holder bare vann om man virkelig mener at bruk av mobiltelefoner og wifi ikke har praktiske fordeler. Jeg tror få av oss i 2013 ville si at et liv uten wifi og mobil ville være et ubetydelig hinder.

Lene Hannisdahl Haug og Folkets strålevern henviser til forskning som viser at fosteret i magen blir påvirket av mors mobilbruk, og at det å snakke i mobiltelefoner og trådløse telefoner forstyrrer babyens hjertefrekvens og gir økt risiko for adferdsforstyrrelser senere. Statens strålevern på sin side, mener at en slik sammenheng ikke er påvist og at det ikke er grunn til å advare. Lene Hannisdahl Haug synes det er rart at strålevernmyndighetene tar sjansen på at de studiene som ikke viser en sammenheng, er de riktige.

Her misforstår Lene igjen. Dette handler ikke om at Statens Strålevern bare velger å se på de studier som ikke viser en sammenheng, men også at de studier som viser en sammenheng ikke egentlig viser noen slik sammenheng. De er basert på en tolkning av epidemiologiske data hvor det finnes mange ukontrollerte variabler som kan være årsak til den effekt man ser, en effekt som er forsvinnende liten i utgangspunktet.

Mye forskning viser ingen sammenheng, og de få studier som finner en påstått sammenheng er ikke av typen som tydelig kan vise en årsakssammenheng. Om Lene og Folkets Strålevern var ærlige om forskningen de selv henviser til, ville de måtte innrømme at dataene peker helt klart i retning av at dette er ufarlig for gravide og fostre.

– Tetramaster sender signaler som ligger tett opp til hjertefrekvensen. Derfor er det mange som får store plager av det, hevder Lene.

Dette stammer fra påstander bl.a. FELO har kommet med om at disse frekvensene kan forstyrre hjernens betabølger. Tetramaster sender i frekvensområdet 380-400 MHz, men bruker en amplitudemodulasjon på 17 ganger per sekund, altså 17 Hz. Denne skal i følge pålitelige kilder som Nyhetsspeilet kunne påvirke hjernens betabølger som visstnok er på 17,65 Hz og brukes til «mind control». (Jada, det var ironi. At Nyhetsspesilet er en troverdig kilde til informasjon altså. Ikke det med «mind control». Det mener faktisk Nyhetsspeilts redaktør i fullt alvor.) Betabølgene i hjernen dekker i virkeligheten et bredere spekter, fra 13-36 Hz, så hvor Nyhetsspeilet har det presise tallet 17,65 Hz fra, aner jeg ikke. Jeg er også usikker på hvorfor Lene blander sammen betabølger og hjertefrekvens, når betabølger brukes om hjerneaktivitet. Uansett er det vanskelig å se at det skulle være noen sammenheng her. Det virker altså som rent oppspinn fra Lene i et forsøk på å høres vitenskapelig ut. Betabølger lizm. Sciency!

Konklusjon

Litt diffuse helseplager, ofte knyttet til angst og stress, er svært utbredt i samfunnet og utgjør en betydelig andel av alle kroniske plager. Folk vil gjerne finne en konkret årsak å vise til, og skylder på vaksiner, halvprosessert mat, «toksiner», miljøgifter, «chemtrails», parasitter, borrelia, gluten, vitaminmangel, aspartam etc. Dette handler ofte om kulturelt baserte forventninger og hva man har hørt skal være farlig. Variasjonene er store fra land til land og by til by. Symptomene er like reelle, og ingen betviler at disse folkene har det vondt, men den beste måten å hjelpe dem er å finne ut hva som er det faktiske problemet, ikke støtte dem i sine vrangforestillinger. Spesielt fordi dette også går ut over barna deres.

Jeg tror jeg har fått gjennom poenget mitt. Lene har ingen vitenskapelige argumenter som holder vann, og hennes opplevelser er i strid med det vi vet om sendeeffekt og hva blindstudier viser, og fullstendig i tråd med en forklaring basert på noceboeffekt. Journalistene forviller sine lesere ved å ikke stille noen kritiske spørsmål eller få kritiske innspill fra fagpersoner. De risikerer også å påføre andre utsatte individer for mer helseproblemer ved å indusere en irrasjonell frykt i befolkningen.

I skammekroken med dere, Ingvill Bryn Rambøl og Trude Brænne Larssen!

---

Trude Brænne Larssen har påpekt at det i den opprinnelige papirversjonen av artikkelen ble trykket tilsvar fra Statens Strålevern og Direktoratet for Nødsamband. Disse har ikke havnet på nett og det fremkommer altså ikke fra nettartikkelen.

Dette gjør i så fall saken en del mer nyansert, og bloggdaskingen av Larssen må modereres litt, selv om jeg helst skulle se at slike saker ikke ble skrevet. Larssen påpeker at det var Hannisdal selv som kontaktet henne, og da bør man være ekstra varsom og tydeliggjøre kritiske innspill så man ikke risikerer å bli brukt som mikrofonstativ for noens agenda.

Saken om 24 år gamle Marte Deborah Dalelv som ble voldtatt i Dubai og deretter fengslet og siktet for utenomekteskapelig sex, alkoholbruk og falsk forklaring, er tragisk.

I dag kom det frem at hun etter å ha blitt arrestert også mistet jobben sin i selskapet THE One på grunn av «uakseptabel og upassende oppførsel».

Oppsigelsesbrevet ser slik ut:

THE One velger altså å gi en ansatt sparken fordi politiet i et land som forsvarer voldtekt av kvinner velger å skylde på offeret i en voldtektssak. Det rimer ikke helt med hva vi kan lese på Facebooksiden til selskapet:

[…] we need a better world. That’s why, intent on being THE [responsible] One, we aim to be both magical and meaningful: […] while Changing the World Together.

Changing the World, indeed. Til et sted hvor kvinner ikke lenger kan føle seg trygge? Til et sted hvor kvinner skal straffes for å være uskyldige ofre? Til et sted hvor en fundamentalistisk, religiøs, kvinneundertrykkende lov skal vektlegges mer enn menneskerettigheter, medmenneskelighet og likestilling?

Nei, dette er tomme ord fra THE One. Det kan hende de gjør bra ting i andre sammenhenger (og det ser det ut til at de gjør), og det kan hende de har gode intensjoner, men dette er lavmål. Dette er uholdbart. Som arbeidsgiver skal de i en slik situasjon støtte sin ansatte og gjøre alt for å bidra til at hun kommer seg ut av denne håpløse knipen. Det er kanskje begrenset hva de kan gjøre, men å gi henne sparken og dytte all skyld over på henne, er hvertfall ikke det riktige valg.

Skam dere!

THE One opplever i skrivende øyeblikk å få mye kritiske kommentarer på sin Facebookside, og de sletter unna etter beste evne. Kanskje på tide å bidra? Så lenge det er mulig bør de med fordel hamres med kritikk. Post gjerne lenken til den engelske artikkelen på USA Today slik at kunder internasjonalt får se hva dette handler om. Uansett hva som eventuelt måtte komme frem av detaljer om saken i fremtiden, så er ikke dette en akseptabel behandling å gi sin ansatte. Vi bør vise vår avsky og bidra med en fredelig kritikk mot selskapet.

Facebooksiden finner du her. Du kan og klage på Twitterkontoen @THEOne_Planet. E-postadressen til deres Dubai-avdeling er theone@theone.com om du vil klage til dem direkte.

Fyr løs!

---

Jeg valgte selv å sende følgende til dem på e-post:

Dear Management,

I am shocked and horrified to read that you chose to fire Marte Deborah Dalelv after learning about her arrest in Dubai, March 6th 2013.

http://www.usatoday.com/story/news/world/2013/07/18/dubai-woman-raped-jailed-extramarital-sex/2554045/

I do not know the full details of the events, but whatever happened I can not understand how you could choose to not support her after she had been charged for having «sex outside of marriage» when she reported being raped. We do not know if she’s guilty of perjury, and I do not know if she did anything else stupid or illegal the night before the arrest, but that doesn’t change the situation. You have actively chosen to support a religious fundamentalist regime which condones sexual violence against women, and that is despicable.

You state on your Facebook page that you want to change the world and make it a better place. Well, this is your golden opportunity. I hope you reverse your decision and give Ms Dalelv all the support she needs right now, including covering all her legal costs.

Thank you for listening.

Whether you’re one yourself and need help explaining to others how you feel or you have friends who aren’t as outgoing as you, this cute, simple comic can help relationships grow and mend!

[via I Waste So Much Time]

The terrible and wonderful reasons why I run long distances.

View

Noen ganger møter man utlendinger i Japan.


De har alltid på seg solbriller


Det har ikke Japanere.


Men de greier likevel å se badass ut.


Bortsett fra når de jubler.


Eller viser at de støtter fred.


Aller later som de er tomater.


Men når Japanere lager mat er de kjempeseriøse.


Eller karaoke.

Det er kjempeseriøst.



Da ble det dårlig stemning.